Budsjett 2015: Kvelland i oppvekstdebatten

I ditt åpningsinnlegg sa du at vi bruker mest på skole per elev, men at vi likevel ikke får ut de beste resultatene i den andre enden. Det er riktig at vi på papiret bruker mer per elev enn sammenlignbare kommuner, men vi må snart slutte å undre oss over hvorfor ikke det gir landets beste resultater. Det er ikke inni klasserommet og til lærere og elever vi bruker mer enn andre kommuner. Der kutter vi. Og der har vi kuttet lenge. Derfor er det gledelig at rådmannen velger å redusere noen av kuttene. Venstre reduserer de ytterligere i vårt forslag.

Som ordføreren sa, så er det ikke de store summene som flyttes på i noen av de alternative budsjettforslagene i dag. Men det er likevel — og har vært det de siste årene — en vesentlig forskjell i retning. Jeg har store prinsipielle aversjoner mot å ilegge skatt på eid eiendom, men jeg har større aversjoner mot at skolene skal strupes på en måte som går utover kvaliteten i klasserommet.

FLiK er og har vært det viktigste vi har gjort i oppvekstsektoren denne perioden, og noe av det som har gjort oppvekststyret så viktig. Mest av alt fordi vi samlet har vært så tydelige på at vi ikke skal legge noe på toppen av FLiK. Alle partiene skal ha ros for i stor grad å ha holdt den lovnaden.

I Venstres budsjett gir vi som vanlig oppvekstsektoren et pusterom, fremfor å gi meg og Erik Langeland et par hundrelapper i lettelse på eiendomsskatten. Vi styrker skolen betydelig. Vi styrker barnevernet betydelig. Og vi styrker barnehagene med de midlene som i dag brukes til kommunal kontantstøtte. Og det er gledelig at også Høyre nå tar til orde for å fjerne den, og den nye Høyre-gruppa vil være velkommen til å samarbeide med Venstre på oppvekstområdet i kommende periode.

Dette er min siste budsjettdebatt, og en kollega spurte meg nylig om hvorfor jeg har brukt så stor del av perioden på å snakke om og jobbe for oppvekstsektoren. Det er det to grunner til. Jeg er nestleder i oppvekststyret og mener det er sunt for politikken å ha sektorutvalg, slik vi har i Kristiansand. Det gir politikere som kan den sektoren de jobber med, og det gir sektoren politikere som kjemper for dem. Da jeg ble valgt inn i bystyret i Mandal for første gang i 1999, ble jeg også valgt inn i skolestyret og fikk være sektorpolitiker. Så satt jeg i det samme bystyret i to påfølgende perioder, med et heller kjønnsløst konsept med komité 1 og komité 2. Jeg tror at sektormodellen er sunn, både for sektorene og for det politiske engasjementet, og i så måte var det en befrielse å komme til Kristiansand. Jeg håper at dere som også sitter her etter valget i 2015 holder hardt på sektormodellen.

Men det jeg også svarte min kollega var at oppvekstsektoren er den aller viktigste sektoren — for de andre sektorene. Det vi leverer i oppvekstsektoren påvirker hva og hvor mye vi må levere i helse- og sosialsektoren. Oppvekstsektoren er — litt satt på spissen — forebyggende for Helse- og sosialsektoren. Det vi gir barna i våre barnehager og skoler, er avgjørende for hva det lokale næringslivet får ut i den andre enden, og for hvordan de små menneskene blir satt i stand til å håndtere livet.