Tonje Løwer Gurholts blogg

I sommer har jeg kjørt på idylliske veier uten å møte en bil, og jeg har opplevd et skremmende trafikkaos på E18. Jeg har kjent solen varme og uværet rase. Jeg har vært på stressa kjøpesenter, og jeg har nytt roen alene på hytta. Jeg har kjørt rask motorbåt, og jeg har vært med på å seile for første gang i mitt liv. Det har vært mange kontraster i ferien i Grenland.

Sommeren starter som alltid med sommerfest på Gurholt. I år var menyen svært lokal. Nydelig velkomstdrink laget av naboer på Gurholtveien med utgangspunkt i sitt eget, fruktbare kirsebærtre. Forrett var kald rabarbrasuppe fra rabarbraplanta under det over hundre år gamle lønnetre på Gurholt. Selvfølgelig etter oppskrift fra svigermor, så suppa var med rosiner.Hovedrett var gjedde og tryte. Gjeddekakene var laget av gjedde fra Siljanelva og Gorningen. De største gjeddene på 4 kg var fisket av ungdommen på gården. Groteske gjeddehoder gaper enda til meg der de henger ”til pynt” på bryggerhusveggen. Det var over hundre sprøstekte tryter med opprinnelse fra Opdalsvannet. Potetene ble levert ferdig kokt fra Solvika kafe. Kald drikke fantes i gamle melkedunker fra da gården hadde kuer. Men nå var dunkene fylt med isbiter og annet drikke enn melk. Riktig nok var menyen spedd på med reker fra Grønland og fruktdessert fra Eldorado, men det satte ingen demper på appetitten.

Ingen sommer er som den skal være, uten et opphold på hytta i Bamble. Mamma og pappa ”river seg løs” fra Bamble slik at dattera med familie kan nyte stedet et par uker alene hver sommer. I fjor var vi midt i en naturtragedie med Full City som nærmeste nabo. Helt innesperret av oljelenser. I år var vi innesperret av trafikken på E18. At kjøreturen på 6 km fra butikken ved Lasses til Essadumpa skal ta 1 time, burde ikke være mulig. Når jeg omsider kom frem til Essadumpa, ble jeg stående lenge midt i veien for å krysse. Trailere og ferietrafikk dundret forbi meg på begge sider. Rett og slett en skummel opplevelse. Så midt i Grenlandshyggen, kommer et stort samferdselsrop!

Båtplass var som alltid gratis til disposisjon av en hyttenabo som selv ikke bruker den. Det er snille folk i Bamble, ikke sant? I hyttetrappa var Oddvar Brås ”Bråsterken” montert, slik at bicepsen og tricepsen kunne få sine nødvendige drag. Alle dager ble kronet med gode middager som i år ikke var lokale. Kjøttet var kjøpt i Sverige, fordi jeg og min mann hadde debutert med harrytur i vårt 19 år lange ekteskap. En opplevelse i seg selv, men skjer det igjen?

Til Bamble kom også en bilselger fra Skien og kona på lunsjbesøk. Riktig nok var det ikke Truls fra romanen til Vigdis Hjort, men meget sjarmerende likevel. Lunsjen varte i 8 timer. Da snakkær vi! Sprøstekt makrell, nypoteter, tzatziki, ulike salater og poteter fra selvbetjent utsalg på Brekke gård. Lunsjen ble avsluttet med seiltur litt før midnatt. At sjefen for Vekst i Grenland, Ståle, var skipper og ikke minst trubadur gjorde dette til en ekstra Grenlandsopplevelse.

I Porsgrunn var vi på hyttebesøk hos noen venner. Flere ”gamle” fotballprofiler fra Grenland kom innom og bidro til en humørfylt kveld ved Eidangerfjorden. Noen fikk nytt kameratskap på verandaen denne kvelden, og gamle fotballhelter ble som nye.

Overnatting i annekset på Portør Pensjonat har vi også fått med oss. Det opplevdes som et stille hjørne av verden. Spesielt fordi Bon Voyage party vi deltok på i Portør ikke var like stille. Det var en fantastisk fest i strandkanten, og levende musikk som ønsket Gjermund og mannskap lykke til på seiling jorda rundt. En tur som vil vare i flere år, i sterk kontrast til oss som kun ferierte fjorten dager i Grenland. Vi velger ulike liv – heldigvis.

Avslutningen på ferien var overnattingsbesøk hjemme i Siljan av en ungdomsvenninne fra Kongsberg. Guttene i huset var bedt om å finne et annet sted å være. Slik at gamle minner kunne bli frisket opp og nye planer lagt, helt i fred. Hun fikk med seg solnedgang over Siljan elva og en gylden kornåker som vinket i vinden og speilet seg i vannet. Synd ikke beveren som ellers er så aktiv der, viste seg fram for henne. Han som pleier å vifte med rumpa til meg hver eneste kveld.

Ja, vi kosær vårs i Grenland.

(Kronikk skrevet for Telemarksavisa)

Den gamle damen hadde tatt med seg sin lille radio, satt den på en krakk og dekket den til med en falmet tyllgardin. Melodiene strømmet ut. Hun var kledd i rød hatt, røde hansker og rødt skjørt. Skjorten var hvit, vest og støvletter var svart. Om munnen hadde hun et stort smil.

Dansetrinnene hennes var svært enkle. Bare rundt og rundt, men med grasiøse håndbevegelser over hodet. Og med røde hender i været og et skjørt som var med på rotasjonene av fotarbeidet, minnet hun meg om en dameskulptur som man kunne trekke opp også danset hun. Hun var i hvert fall helt forskjellig fra den meget profesjonelle balletten ”Giselle” som vi hadde sett på operaen kvelden i forveien

Turen til Riga med bare meg og mamma ble en veldig hyggelig tur. Ikke ofte vi prioriterer slikt, men det er svært vellykket når vi først gjør det. I resepsjonen på hotellet spurte de om vi hadde vært her før. Mamma svarte at det hadde hun en gang i forbindelse med jobben. Resepsjonsdamen slo opp navnet hennes og skjønte at hun som sto på andre siden av skranken ikke bare hadde vært i følge med forsvarsministeren, men at hun hadde vært selve forsvarsministeren i Norge. Det kom frem ord og uttrykk jeg ikke skal skrive, fordi det vil virke for pompøst. Men det er tydelig at politiske lederposisjoner betyr langt mer i Latvia enn Norge.

Gatebildet i Riga viste at det er stor forskjell på fattig og rik. Svært mange kvinner var kledd i høye heler og så ut som de var klippet ut fra et motemagasin. Samtidig var det tiggere på gaten. Noen satt døgnet rundt med et tomt pappkrus, og like tomme i blikket. Andre underholdt for å skaffe seg det de trengte for å overleve. De fleste spilte instrument. To gamle brødre spilte trekkspill og sang. Unge gutter spilte blokkfløyte og fiolin. En gammel mann satt i en undergang med en gammel badevekt. I håp om å få penger for at folk ville veie seg. En annen dame solgte sine fem brune nylonstrømpepar.

Vi var der 1. mai. En dag hvor nesten alt er stengt i Norge. Selv om 1. mai er arbeidernes frihetsdag også i Riga, var det ingen ting som minnet om fri fra arbeid her. Det samme gjaldt på søndag. Dette i sterk kontrast til Norge hvor mai er full av fridager og inneklemte dager, som igjen blir til flere langhelger. Vi stusser til og med litt når folk sier de skal jobbe disse inneklemte dagene i mai.

Tilbake fra Riga deltok jeg på nasjonal Helsekonferanse 2010 med tema ”nasjonal og global samhandling”. Norges velferdsordninger er mye bedre enn i mange land. Men det er verdt å minne om at alle våre velferdsordninger ikke er en selvfølge i fremtiden. Vi har store utfordringer med at befolkningen vår blir et par år eldre for hvert tiår. Vi overlever akuttfasen av kritiske sykdommer mye bedre. Vi kunne med fordel hatt en sunnere livsførsel, og vi forlater arbeidslivet når vi i snitt er 58 år. - Dette er rett og slett ikke bærekraftig i lengden, sa statsminister Stoltenberg på Helsekonferansen.

”I never will forget, the way you look tonight” synger Chris de Burgh i sangen ”Lady In Red”. Og selv om hun var gammel og skrukkete var det noe utrolig vakkert over henne. For ikke å snakke om den fantasien, motet og gleden hun viste for å tjene de ekstra Lat hun trang. I motsetning til alle tiggerne som satt stille med pappkruset, hadde hun tatt skjebnen i egne hender og gjort noe med sin vanskelige livssituasjon. Dette sier mye om enkeltmenneskets evne til selv å bestemme over livet og hvilken kraft det kan være. I tillegg til å ha det bedre selv, gledet hun andre. Smil og glede gir stor livskvalitet.

Selv om de unge, norske guttene som gikk forbi henne spøkte med å si at: ”jeg skal si hun hadde talent”, og lo. Så ble mamma og jeg stående rørt over et menneskes evne til å ta grep om sitt eget liv på en positiv måte. Hun gjorde sitt nødvendige bidrag for mulighet til et bedre liv. Og hun gjorde det med stil. Vår lady in red.

(Kronikk skrevet for TA)

Når jeg tenker tilbake på minner fra barndommen, er det ett bilde som er svært tydelig. Som et fotografi. Det er meg selv, sittende i en kjempebrei vinduskarm i et stort vindu med utsikt over Myrløkka i Kongsberg. På fanget har jeg er diger bolle stapp full av forskjellige knapper. Et eldorado for ei lita jente med mye fantasi.

I den samme stua har mamma keramikkutsalget sitt, mens verkstedet har inngang ved sandkassa mi. På fjellsiden over, har mamma malt bisonoksen som fant sølvet i Kongsberg i 1623. Folk kommer og går, og mange kjøper kunsten hennes. Pappa har fast jobb på Kongsberg Våpenfabrikk, og rusler til mørkerommet sitt hver morgen. Eller for å gjemme seg under en svart duk, knipse bilder via en lang snor i venstre hånd, og blitslampen høyt hevet i høyre hånd. Huset vårt er lite, sjarmerende og føles veldig trygt for ei lita jente. Omgivelser som ga god ballast for mitt voksne liv.

Politikere sier det er viktig å prioritere barn og unges psykiske helse og oppvekstvilkår. Det er politisk korrekt å snakke om forebygging og hjelp så tidlig som mulig. Slik unngår vi triste skjebner for barn og unge, samtidig som vi forebygger et stort helse- og samfunnsproblem når barna blir større. Da burde det være lett å få ressurser til å gjøre noe med det.

Men det er tydeligvis lettere å se hull i asfalten enn hull i barnesjela. For det som skjer i praksis, er at flere kommuner kutter i det psykiske helsetilbudet. Det er kamp om de kommunale kronene, og kamp om fordelingen av helseforetakenes budsjett. Midt i kampen finner vi barn med psykiske problemer. De har ikke den sterkeste stemmen i budsjettdebattene, selv om de sitter på de sterkeste historiene.

Barn velger hverken sine foreldre eller sin barndom. Det er de voksne og samfunnet rundt som skal bidra til at det oppleves godt å være barn. Man trenger ikke være utdannet helsepersonell, men en klok voksen som bryr seg. Foreldre, barnehage, skole og barns omgangskrets må bidra til at alle barn føler seg betydningsfulle. Ingen er gode på alt, men alle barn må vite at de er gode på noe. Alle barn fortjener trygghet.

Kompetanse hos voksne som har ansvar for barn i barnehage og skole er viktig. Det er også viktig at helsesøstertjenesten i kommunene blir styrket. Vi trenger kompetente fagpersoner i tillegg til foresatte som kan oppdage psykiske problemer hos barn, selv om barna ikke snakker om det selv.

Studier fra Folkehelseinstituttet slår fast at de nære omgivelser har stor betydning for barns psykiske helse. Derfor er det så viktig å satse på forebygging og informasjon hos småbarnsfamilier. Det beste er jo at barn og unge slipper å oppleve psykiske problemer.

Noen barn er utsatt for risiko for å få psykiske problemer på grunn av omgivelsene de vokser opp i. Blant annet med overgrep, omsorgssvikt og mobbing. Disse burde det være lett og se, og muligheten til å fange opp stor. Men det er vanskeligere å se de barna som uttrykker sin angst ved å oppføre seg stille og tilbaketrukne.

Studien ”Barn i Bergen” konkluderer med at seks av ti barn som sliter med angst, ikke får behandling. Dette gjør at disse barna ikke får den livskvaliteten de fortjener. Dessuten viser undersøkelsen at angst hos barn, kan være en av årsakene til uføretrygd i voksen alder.

Rask behandling er viktig for de som rammes av psykiske problemer. For barn og unge er det spesielt viktig, fordi det kan hindre problemer i voksen alder. Tilbudet i kommunene må bli bedre og lettere tilgjengelig. Det må være en lavere terskel for å få hjelp, og hjelpen må være der når du trenger den.

Regjeringen skal lytte til en rekke av landets rikeste, unge arvinger for å finne frem til verdiskapningen som Norge skal leve av i fremtiden. Ja - fremtiden er verdiskaping, men fremtiden er også barna. Klarer vi å gi flest mulig barn trygghet, selvtillit og en robust psykisk helse, gir vi både barna en god barndom, men vi bidrar også til at fremtiden blir bedre for oss alle. For den ballasten vi har med oss fra vi er små, er med på å forme hvordan vi blir som voksne. Den beste resepten på en god fremtid, er å bidra til at de som i dag er barn har det godt.

Vi trenger ikke flere utredninger eller politisk spill, vi trenger handling, kompetanse og ressurser til satsing på barn. Det er av gjørende for å få det samfunnet vi alle ønsker oss. Det er avgjørende for barna som trenger hjelp. Men barn har ikke stemmerett, så det spørs hvor høyt politikere klarer å prioritere en gruppe som ikke kan stemme på dem. Selv om barna er fremtiden.

Dette er kronikk skrevet for Kommunal Rapport