Tonje Løwer Gurholts blogg

Jeg har funnet tilbake til en gammel venn. Enten jeg satt i bilen, var på møter, i skogen eller til fjells hadde jeg den med meg. Jeg var trofast, men av en eller annen grunn så sviktet jeg den for mange år siden. Nå har jeg endelig funnet tilbake til min gamle venn – strikketøyet.

Jeg husker godt at svigermor lurte når jeg var med på familietur i skogen. Det var nemlig ikke bare mat og drikke som var i sekken min, men også strikketøy. Så når tiden var inne for matpause, tok jeg frem strikketøyet. Da var det knøttsmå sokker til en junior som var på vei i maven. Nå er den samme junioren snart 1.90 høy, og det kreves adskillig flere masker og lengre strikkepinner.

Når man har trådløst nettverk i huset og alle har hver sin bærbare pc, skal det ikke mye fantasi til å tenke hvordan stua en vanlig kveld ser ut. Det er mor og far ved hver sin bærbare pc. Hvis guttene finner ut at de skal være i stua med oss, så har de jammen med seg pc de også. Det er heller ikke uvanlig å sende en beskjed enten til kjelleren eller 2. etasje via chat på Facebook. Og jeg tror mange familier med tenåringsbarn kjenner seg igjen i dette.

Årsaken til at jeg fant frem strikketøyet nå, var at jeg trang hjelp til å frigjøre meg fra pc’n. I en travel hverdag setter jeg pris på de kveldene jeg er hjemme og ikke har noe i avtaleboka. Men disse kveldene var i ferd med å bli ødelagt. Enten var det Facebook, mailer, nyheter eller politikk som var fremme på skjermen. Derfor ble det aldri den annerledes hjemmekvelden det burde være. Jeg måtte gjøre noen grep for å komme ut av uføre jeg selv gradvis hadde beveget meg inn i.

Jeg kunne selvfølgelig valgt husarbeid. Det hadde nok både vært nødvendig og til glede for mange. Men vaskefilla er ikke noe bidrag for meg til å ha det hyggelig en kveld hjemme. Den skaper bare frustrasjon og blir til tider vridd ganske hardt. Nei, jeg måtte finne på en alternativ syssel som var hyggelig.

Strikketøyet ble altså redningen, og det fungerer fantastisk. Det gir ro til å la tankene fly. Det er avstressende. Dessuten blir det en flott genser til en av guttene. Han som ikke får genser nå, har allerede levert inn bestilling han også. Jeg merker at det ikke er barnestørrelse lenger. Det er mange masker rundt, men moro når det vokser oppover, mønsteret kommer frem og plagget tar form. Og det er kjærlighet og varme i hver maske. Tenk på det gutter, når Marius genserne er klare til bruk.

Bomullslosjen heter syklubben jeg er med i på Kongsberg. Dessverre er jeg ikke med så ofte etter jeg flyttet til Siljan, men jeg er med sporadisk for å være sammen med gode venninner. Nå gleder jeg meg til neste møte, for da kan jeg endelig føle meg som ordentlig medlem - med strikketøy. Jeg gleder meg til å overraske jentene i klubben.

Strikking skulle frigjøre meg fra pc’n, og det har det gjort. Men når resultatet er at tankene som frigjøres i hver maske skaper grunnlag for å skrive kronikker til TA, er jeg jo egentlig like langt. Da er strikketøyet plutselig årsaken til at jeg igjen ble sittende med bøyd nakke over pc’n. Det skal ikke være lett. Selv ikke med gamle venner. Men hyggelig er det.