Ulla Nordgardens blogg

DT.no melder i dag at ordføreren i Krødsherad får bygge i standsonen, med dispensasjon fra kommunen, uten hverken å ha søkt skriftlig eller varslet naboene.
Saken er alvorlig og er et av mange eksempler på at enkelte kommuner ikke har vilje eller kompetanse til å følge regelverk for bygging i sårbare områder. Dette fører igjen til at kreftene som jobber for mer nasjonal styring får vann på mølla.
Venstre ønsker å styrke lokaldemokratiet, ved at staten overfører oppgaver, makt og penger ned til kommunalt nivå. Lokalpolitikerne vet bedre hvor skoen trykker, og kan best utføre tjenester overfor egne innbyggere. Mer makt krever også mer ansvar, og da tenker jeg spesielt på ansvaret for bevaring av strandsoner og høyfjellsområder. Strandsonepolitikk bør ikke være nasjonalt ensrettet, da strandsonen i Nordland ikke er like presset på utbygging som strandsonen i Agder. Likevel bør alle kommuner lage planer som viser prioritering av sårbar natur der det er behov for det, som skal godkjennes på fylkesnivå.
I små kommuner er det lett å bli inhabil. For at tilliten til politikerne i slike tilfeller ikke skal bli tynnslitt, bør kommunestyrene se viktigheten av åpne og grundige prosesser. Dette er det minste man kan kreve og helt nødvendig, dersom ikke lokaldemokratiet skal svekkes ytterligere.

Regjeringens rusutvalg er positive til at heroin kan brukes som medisin til de tyngste misbrukerne, der annen behandling og andre legemidler har liten effekt. Dette støtter Venstre. Likevel er det viktig å understreke at legemidler, som metadon, subutex og eventuelt heroin, skal kun være en liten del av det totale tilbudet i rusomsorgen. Det medikamentfrie tilbudet bør være fokuset til enhver tid.

Venstre ønsker at kapasiteten for akuttavrusning skal økes, men enda viktigere er plass for behandling etter akuttavrusing. I Stockholm klarer de å gjennomføre en 24-timers garanti på behandlingsplass etter avrusing. Dette bør også være et mål for Norge.

Rusavhengige er mennesker som fortjener individuell oppfølging og den beste medisin for sin situasjon, akkurat som alle andre syke. Behandling mot det mål å bli rusfri, er alltid første prioritet, men for en del må man innse at et rusfritt liv er vanskelig å oppnå. Da vil legemidler som metadon, subutex og eventuelt heroin, kunne gi mennesker mulighet til å holde på en jobb, gå inn i forhold med andre og leve et tilnærmet normalt liv.

Når spørsmålet kommer til hvem som skal få de ulike legemidlene, bør dette være avgjørelsen til en profesjonell, en lege, ikke en politiker basert på dennes etiske overbevisning.

Det har vært stort fokus på norsk skole de siste årene, hvor manglende basiskunnskaper og frafall i videregående har fått stor oppmerksomhet. Flere gode forslag er lagt på bordet, blant annet systematisk etter- og videreutdanning av lærere, flere spesialpedagoger inn i skolen og bedre rådgivning. Dette er alle forslag Venstre har fremmet og akter å jobbe for å få igjennom.

Gode lærere er alltid viktig, men det hjelper lite dersom eleven ikke møter på skolen. Skolehverdagen er drastisk endret på 15 år, fra en strukturert skole med oppmøteplikt til en mer flytende skolehverdag med lite konsekvenser ved fravær. Når vi i tillegg ser mer prosjektarbeid, mer prøver og eksamener med forberedelsestid og tilgang til hjelpemidler, er det lett for elevene å ta snarveier.

Forberedelsestid og tilgang på hjelpemidler gjør det forlokkende å tenke at dette kan man alltids sjekke i boka, når eksamen står på trappene. Dessverre er det vanskelig å lære seg noe raskt, i en presset situasjon, når man ikke har lært seg det tidligere. Mangelen på konsekvenser ved fravær, lokker dessuten elevene til å ta seg litt ekstra fri, når det passer dem.

Evnen til konsekvenstenkning er ikke utviklet før i 20-25 års alderen. Dette glemmer Utdanningsdirektoratet, når de i større og større grad endrer skoledagen til å bli mer likt arbeidslivet. Det er voksne mennesker i arbeidslivet, på skolen har vi barn. Det er på tide at Udir ser dette, og lager en skole tilpasset barn.

La elevene i videregående skole slippe å ta så stort ansvar for eget fravær, egen opplæring og egen fremtid. La oss ta et skritt tilbake og huske at elevene i videregående skole framdeles er så unge at de vanskelig tar ansvar for egen opplæring.