Venstres blogg

Kontantstøtten: Igjen har det vært debatt om kontantstøtten – etter at Ola Borten Moe fra Senterpartiet gikk ut og reiste ny tvil om denne valgfrihetssaken for småbarnsforeldre.

Jeg har aldri skjønt det sterke engasjementet mot denne støtten – som ikke koster samfunnet noe, og som gir folk økt frihet. Det er ikke for ingenting at Venstre i sitt program kaller kontantstøtten ”en liberal frihetsreform”.

Med økt barnhagedekning vil færre velge kontantstøtte – fordi de får et reelt valg mange til nå ikke har hatt. Så langt har kontantstøtten derfor i stor grad vært en rettferdighetsreform for de som ikke fikk barnehageplass. De får mindre penger enn en barnehageplass for ett- og toåringer koster samfunnet. Det blir altså dyrere å tvinge alle småbarn inn i barnehagene. Men fortsatt vil noen velge kontantstøtte – og hva er problemet med det?

Hvilket faglig grunnlag har for eksempel barneombudet eller andre for å påstå at ett- og toåringer har bedre av å være i barnehage enn under omsorg i eget hjem? Jeg tror det handler mer om ideologi enn faglighet.

Det hevdes at kontantstøtten hindrer integrering. Men hva vet vi om at innvandrer-mødre vil sende ettåringene i barnehage om de blir fratatt kontantstøtten? Den er uansett ikke stor nok til å holde noen utenfor arbeidslivet, og mødre som likevel vil være hjemme med sine småbarn bør kunne få dette rettferdige håndslaget i stedet for å bli fortalt at de velger feil og staten vet best. Hadde debatten dreid seg om 3-, 4- og 5-åringer kunne argumentene som brukes ha vært mer relevante, men av en eller annen grunn ”glemmes” nesten konsekvent at det bare dreier seg om de minste barna. Ingen har foreslått å utvide kontantstøtten i alder.

Dersom alle foreldre vil ha barna i barnehagen fra ettårsalderen, vil kontantstøtten dø ut av seg selv. So what? Men hvorfor skal flertallet frata et lite mindretalls rett til å velge noe annet enn dem selv? I bunn og grunn handler det om ideologi. Og om å tåle at andre velger annerledes enn en sjøl ville ha gjort: Formyndersk sosialisme hvor staten skal tvinge alle inn sitt A4-mønster – eller enkeltmenneskets frihet til å bestemme selv over sitt eget og familiens liv.

Eller kanskje enda enklere: Det kan handle om taktisk spill for å framstille kontantstøtten som truet, slik at Kr. F kan få innkassere den som en seier og dermed sikre den rødgrønne regjeringen et videre liv etter 2009.

Sanne liberale går for friheten og avviser både formynderi og taktikkeri.

Atle Hagtun
Sekretariatsleder i Venstres stortingsgruppe