Venstres blogg

tildeles i dag stortingspresident Thorbjørn Jagland. Han setter i dagens Aftenposten foten ned for regjeringens partipisk i saken om en ”blasfemiparagraf” i straffeloven. I motsetning til Stoltenberg og Navarsete, som begge er rystende prinsippløse, setter Jagland saken i rett perspektiv.

Det handler om det farlige og pinlige i at Norge kan risikere å vedta en bestemmelse som er en ren støtte til, og legitimering av, Irans, Libyas og andre diktaturstaters kamp for innskrenket ytringsfrihet i regi av FNs menneskerettighetsråd.

Dernest handler det om forholdet mellom Stortinget og Regjeringen. Det er flott at vi har en stortingspresident som tør stå opp mot sin egen regjering når den vil overkjøre Stortinget med partipisk i en så viktig prinsippsak.

Hovedsaken er det liberale grunnprinsipp som Jagland trekker fram, nemlig at ytringsfriheten ”handler kort og godt om at staten har en forpliktelse til å beskytte borgernes rett til å ytre seg. Ytringsfriheten handler med andre ord ikke om enkeltmenneskets forpliktelser i forhold til staten, religioner eller ideologier, slik lovforslaget legger til grunn”.

Det er skremmende å se en partileder (Navarsete) som ikke evner å se dette, som sammenligner ytringer med gravskjending, og som blir totalt kjørt til veggs i kravet om å forklare hva hun egentlig vil forby. Det er pinlig å ha en statsminister som like lett ofrer dyrebare prinsipper for en politisk hestehandel. Jfr også dagens kommentar i Aftenposten av Harald Stanghelle.

Takk til Jagland som setter ting på plass. Det må være umulig å få vedtatt dette forslaget nå.

Atle Hagtun
Seniorrådgiver i Venstres stortingsgruppe

går i dag selvsagt til Barack Obama. Ingen er som han i posisjon til å gi de liberale ideer økt gjennomslag. En hel verdens håp for økt frihet, mer fred og bedre miljø er tent.

Det er det politisk liberalisme handler om: Enkeltmenneskenes frihet og makt over eget liv – fravær av undertrykkelse og begrensninger.

Utfordringene er formidable og selv en amerikansk president har ikke ubegrenset makt. Det finnes ingen raske og enkle løsninger verken på finanskrisen, klimakrisen, Palestina-konflikten eller kampen mot absurde ideer med terror som legitim metode.

Men jeg er overbevist om at vi nå har en helstøpt person i Det hvite Hus som mener det han sier. ”Change we can believe in” blir en boomerang dersom Obama ikke gjør sitt ytterste for nettopp å skape forandringer i det sørgelige landskapet som Bush og Cheney etterlater seg. Vi har en person som på en helt annen måte står for et moralsk lederskap, og som derfor vil kunne gjøre USA til et fyrtårn for menneskerettigheter, frihet og bærekraftig miljø. Den moralske og politiske kraften i dette skal ikke undervurderes, selv om det vil ta tid å se de helt konkrete resultatene. Vesten hadde ikke tålt mer av Bushs lemfeldighet med fundamentale verdier.

Et viktig liberalt ord som det ikke er en god norsk variant av, er ”empowerment”. Den forrige lederen av Folkpartiet i Sverige, Lars Leijonborg skrev en del om det i boka si ”Nya frihetstiden”, med undertittel ”Makten över våra liv” (1999). Det er liberalismens grunntanke, og den er revolusjonær i politisk kraft. Millioner på millioner av mennesker mangler fortsatt denne friheten. Frihetens motstandere får ikke lenger et så lett spill, fordi USA blir en vanskeligere og klokere politisk motstander.

De fleste i Norge vil dele disse betraktningene, og vi i Venstre skal selvsagt ikke alene ta Obama til inntekt for vårt grunnsyn. Men han er definitivt ingen sosialist, og hans ord i innsettelsestalen om at ”alle er likeverdige, alle er fri og alle fortjener en sjanse til å søke sin lykke fullt ut” – essensen i USAS konstitusjon – står i grell kontrast til Fremskrittspartiets evige stempling av ”lykkejægera” som noe av det mest mistenkelige mennesker kan være.

I en situasjon der USA får en genuin liberaler som vil ta lederskap i klimasaken og står for mangfold og inkludering i presidentstolen, ville det være absurd om Norge – av alle - skulle velge en statsminister fra et parti som står for det stikk motsatte. Det vil da heller ikke skje.

Atle Hagtun

”Liberal blomst” er ment å være en stille og litt sporadisk hyllest til folk som fremmer liberale verdier i samfunnet, fortrinnsvis utenfor Venstres egne rekker. I dag vil jeg likevel trekke fram Abid Q Rajas engasjement etter pøbelstrekene i Oslo nylig.

Vi er nok mange som i borgerlig raseri kan tenke oss å slå hardt ned på dem som lager slike opptøyer. Først av alt er jeg forbauset over dumskapen i det hele. Den desorienterte og tilsynelatende totalt holdningsløse 15-åringen som valgte å stå fram på Dagsrevyen illustrerte for så vidt det. I den grad noen overhodet tenker strategi (altså at man skal oppnå et mål), er jo voldsutøvelsen åpenbart kontraproduktivt. Israelske agenter kunne ikke ha funnet på noe bedre for å fremme Israels og Frps sak.

Harald Frøysa, som står fram som ”pøbel” og forsøker å begrunne det i et innlegg i Dagbladet og Dagsavisen i dag, er ikke særlig bedre. At aksjonene er ”effektive” i form av oppmerksomhet er riktig nok, men er Frøysa og andre voldsutøvere overhodet opptatt av hvem som vinner sympati og støtte etter deres aksjoner? Svaret er vel nei. Det må jo være grenser for dumskap.

Tilbake til poenget: Abid Q Raja har tatt initiativet til et åpent dialogmøte mellom ungdommene som deltok i opptøyene, politiet og flere. Det gjenstår å se hvor mange av dem som vil – eller tør – møte til en slik dialog, men initiativet er riktig og bra. Møter de ikke der, får man finne andre arenaer, herunder politiets egne samtaler. Poenget er at de inviteres og/eller tvinges til å forsvare sine handlinger i åpen, verbal konfrontasjon med samfunnets verdier og grenser.

Da handler det ikke om å ta med silkehansker på uakseptable handlinger, men tvert imot tvinge fram ansvar, argumenter, holdninger. De som likevel vil fastholde sin rett til å knuse vinduer og å utsette fredelige demonstranter for voldelig fare, får ta konsekvensen av det i form av påtale og straff. Andre bør, som Abid foreslår, kunne få påtaleunnlatelse, forutsatt at de skjønner hvor grensene går, og tar tilbudet om å få en sjanse til å vise det.

Ellers er det vel åpenbart at noen med høyere bevissthetsnivå enn den nevnte 15-åringen har stått bak og trukket i trådene i denne saken. Overfor dem nytter det neppe med bekymringssamtaler. Men deres nyttige idioter av frustrert ungdom er det ikke for sent å ta tak i, og det bør gjøres med klokskap. Ikke med maksimal konfrontasjon som bare skjerper konfliktene, hva de nå enn bunner i.

Atle Hagtun