En side av dette er imidlertid at de som sitter igjen i nettverkene, i klasserom, i vennegjenger, i nabolag, foreninger, elevråd, fotballklubber, band, skolekorps og møtesteder vil oppleve et tap, en sorg og et savn. En sorg og et savn etter varme, høyst reelle levende mennesker, som bare forsvant. Som forsvant etter den norske statens, riksløvens, Grethe Faremos, Jens Stoltenbergs, Ola Borten Moes, Kristin Halvorsens og Per Villy Amundsens ordre. Barna skal helst fordampe, glemmes og tomrommet skal fylles, gjerne så umerkelig som mulig. Våre politikere velger kynisk det motsatte av Nansen, i det han kalte “nestekjærlighetens realpolitikk”.
Det vil alltid være håp, men i avmaktens time vil i alle fall hukommelsen sitte igjen, som et framtidsløfte, og kanskje også som en politisk boomerang mot de ansvarlige. En stillferdig, men stedig versjon av Om kjærlighet og skygge, på norsk. Pressen har i alle fall bedre arbeidsforhold i Norge enn i Chile etter 1973, og til høsten er det valg.
Hvis foreldre oppførte seg mot barn slik den norske staten under de rødgrønne nå gjør mot asylsøkerbarna, ville de fått barnevernet på nakken tvert. Når Faremo skylder på foreldrene, oppfører hun seg mange ganger verre enn en snurt skilsmisseforelder. Svenskene tar imot mange ganger flere asylsøkere enn Norge. For sytti år siden tok de også imot nordmenn som flyktet fra nazistene. Hva er det med Norge? Hva er det med AP/SP/SV? 544 norske barn fortjener ikke å forsvinne, men å komme igang med livet sitt. Utenfor venterommet. Gi dem fri, la dem bli.
Stein Kippersund
Klikk her for å komme til forsiden