I motsetning til hva Hans Ebbing gir uttrykk for i Klassekampen 5.desember, tilhørte Johan Castberg utvilsomt venstrebevegelsen i Norge. Han representerte Arbeiderdemokratene, senere endret til Radikalt Folkeparti, som var et søsterpart til Venstre. Partiene stilte felles lister mange steder og partiets stortingsrepresentanter deltok i Venstres gruppemøter.
Castberg var klassisk liberaler når det gjaldt frihandel og religion, men også en pådriver for sterkt statlig engasjement i sosialpolitikken. Når Ebbing tillegger Castberg rent strategiske motiver på dette felt, med henvisning til Bismarcks kyniske sosialpolitikk, gjør han Castberg urett. Castbergs ledestjerne i sosialpolitikken var ikke den konservative jernkansler, men tvert imot den ledende tyske sosialdemokrat Ferdinand Lasalle.
Castberg var en idealistisk forkjemper for de undertrykte og svakeste i samfunnet.
I sitt foredrag "Grundlinjen i vor politikk — samfundssolidariteten"
( 1912) uttalte han :
" Politiken er , som det er sagt, den høieste form for nestekjærlighet. Men den er ogsaa den høieste og største form for rætferdighet".
Castberg var motstander av klassekamp og revolusjon, men tilhenger av samfunnsånd og solidaritetsfølelse. Dette forveksler Ebbing med pragmatisk kynisme.
Venstre er det eneste sosialliberale partiet i norsk politikk. I partiets prinsipprogram uttales at den sosiale liberalismen er den fullverdige form for liberalisme. Den atskiller seg fra den klassiske liberalismen som har et hovedfokus på næringslivet frihet og markedets fortrinn. I et tidligere innlegg i Klassekampen gjorde jeg meg her skyldig i å fremstille tankesmien Civita som representant for sistnevnte. Det er ikke riktig. Civita er som liberal tenkesmie kanal for alle versjoner av liberalt tankegods.
Så lenge Venstre ikke får slik oppslutning som i storhetstiden under Gunnar Knudsen og Castberg, er partiet avhengig av samarbeidskonstellasjoner for å få gjennomslag for mest mulig av sin politikk. I det budsjettforlik som nå er fremforhandlet mellom Venstre, Kristelig Folkeparti og den blåblå regjeringen, har Venstre oppnådd en mer bærekraftig klimapolitikk, en varmere sosialpolitikk og en bedre asylpolitikk. På alle nevnte områder er budsjettet en fremgang i forhold til hva den rødgrønne regjeringen noensinne maktet. Når Ebbing hevder at samarbeidet "er i ferd med å rive i stykker alt som smaker av velferdsstat", skyter han på feil mål. Han eget parti SV har derimot mistet mye av sin troverdighet som radikalt og sosialt miljøparti etter åtte år i en regjering som både var en miljøsinke og en bremsekloss når det gjaldt barns rettigheter. Det er Venstre i sin sosialliberale pådriverrolle som i dag er den sikreste garanti for en videreføring av den norske velferdsstaten.
Av Geir Kjell Andersland
Fylkesleder i Hordaland Venstre