Barnefotballen er ikke til for landslaget

Når ble poenget med barnefotballen at landslaget skal hevde seg internasjonalt? spør Per-Arne Larsen i dette innlegget i BT.

**OBS! Denne artikkelen ble første gang publisert for 10 år siden.**

“Som bergenser og Brann-fan nådde de færreste av mine forbilder til det dårlige norske landslagsnivået uansett.”

Av alle små og store I-landsproblemer er det at Norge har et elendig herrelandslag i fotball noe vi politikere ikke bør bruke én kalori på å ordne.

Bergens Tidene hadde søndag en lang og god sak om hvordan norsk toppfotball kan bli bedre. Hvis premisset et at norske barn spiller fotball for at Norge skal hevde seg i fotball internasjonalt, er jeg enig i at vi må diskutere organiseringen av barnefotballen, herunder reglene for konkurranse og mengden trening. Men er det dét som er poenget med idretten?

Uproblematisk tap
Det som bør oppta oss er de som faller utenfor dersom barneidretten først og fremst blir innrettet for å avle fremtidige stjerner. Om Norge fortsetter å tape mot andre middelmådigheter i europeisk fotball er det uproblematisk. Om tusenvis av barn ikke føler seg hjemme i breddeidretten, og mangler et godt nok alternativ, står vi overfor et fremtidig problem vi allerede har sett konturene av.

Det er lett å kjøpe argumentene om mer trening og konkurranse. Men samtidig forutsetter jo det at det viktige med fotballen er at Norge skal bli best mulig. Som om breddefotballen er til for å skape toppfotball, og ikke motsatt: at toppfotballens viktigste oppgave er å motivere bredden av barn til å ville drive med fotball. Om vi mister en potensiell stjerne til fordel for en rørlegger, sykepleier eller lærer, er det ikke sikkert det er den store krisen for landet heller.

Mine gamle Brann-helter
Det eneste negative jeg kan tenke meg med et dårligere landslag (om det er mulig), er at det går ut over rekrutteringen. Men hvor kresen er egentlig de små? Mine helter i Brann, som Jan Halvor og Per-Egil, hadde jo sett enda bedre ut om resten av Norge var enda dårligere.

Som bergenser og Brann-fan nådde de færreste av mine forbilder til det dårlige norske landslagsnivået uansett. Og det tok ikke lang tid før det viktigste med landkamper var å unngå skade på gode Brann-spillere. En utfordring som riktignok aldri har vært stor, og spesielt ikke nå. I en stor idrett som fotball har nok forbildene mest å si for hvem man heier på. Ikke om man heier i utgangspunktet. For mindre idretter stiller det seg nok annerledes.

Fotball er trivsel
Fotball, som annen idrett, skaper trivsel, sosialt nettverk og folkehelse. Det er langt viktigere enn at Norge skal klare å skape minst én sjanse mot Italia på hjemmebane, eller at Rosenborg går videre i europacupen mot Karabükspor. Trivselen og det sosiale kan erstattes av andre aktiviteter som kor eller buekorps, men mangel på fysisk aktivitet er en trussel mot folkehelsen.

i ønsker å legge til rette for fysisk aktivitet både for organiserte og uorganiserte, med barn og unge som hovedprioritet. Da er det ikke målet om å dyrke frem landslagets fremtidige stjerner som skal være ledende, men å skape idrettsglede og en arena som er et fristed fra kropps- og prestasjonspress.

Medisin for bredde og topp
God idrettspolitikk henger også sammen med byutvikling: vi trenger skoleveier som er tilrettelagt for sykling og gåing, og når vi bygger større by må vi ikke glemme å ta vare på snarveiene, smauene, lekeplassene og de blågrønne strukturene med elver, vann, badeplasser og friluftsområder.

Hvis vi får opp det generelle aktivitetsnivået, samtidig som vi følger forslaget til BT-kommentator Tore Strand om flere gode trenere, tror jeg vi har funnet en medisin som vil gavne både bredde og topp.

Per-Arne Larsen
Nestleder i Bergen Venstre

Du kan også lese innlegget på BT.no her.

**OBS! Denne artikkelen ble første gang publisert for 10 år siden.**