Bystyrerepresentantene Idun Bortne (oppvekstkomiteen) og Erlend Horn (sosialkomiten) fremmet i bystyret 19. november en interpellasjon om fattigdom blant barn.
Forslaget fikk flertall, og nå skal byrådet utarbeide en egen handlingsplan mot fattigdom blant barn i Bergen. Du kan lese interpellasjonen i sin helhet her:
Interpellasjon om fattigdom blant barn
Sammenlignet med andre land i verden har Norge et begrenset fattigdomsproblem. Det er likevel mer fattigdom her i landet enn mange er bevisst på. Legger vi den vanligste definisjonen til grunn, hvor gjennomsnittlig inntekt er under 60 % av median¬inntekten over flere år, er rundt 350 000 nordmenn definert som fattige. 78 200 av disse er barn.
Fattige barn er utsatt for sosial ekskludering og utenforskap. Fattigdom i dagens Norge er tabubelagt og barn går ofte langt for å skjule den, gjerne på bekostning av egen livsutfoldelse og inkludering. Moderne fattigdom i Norge handler om å mangle grunnleggende goder som sunn mat, klær, skikkelige boforhold, mulighet til å delta på fritidsaktiviteter eller kulturopplevelser, feire egen og andres bursdag, eller gå på kino og kafé. Barn som vokser opp i familier vi kan definere som fattige kan oppleve at de ikke får ta del i fellesskapet, at de er annerledes og utenfor.
Hovedutfordringen i Norge er at fattigdommen går i arv. Vi klarer ikke å løfte flere ut i fattigdom. Andelen fattige i Norge har holdt seg stabilt de siste årene.
Mens pensjonister var en del av de største gruppene innenfor lavinntektsgruppen tidligere, er det i dag ungdom, unge voksne og særlig barnefamilier med innvandrerbakgrunn som utgjør en større andel. Av de 78 200 barna i Norge som vokser opp i en lavinntektsfamilie har nærmere halvparten av dem innvandrerbakgrunn. Hele 11,7 % av unge mellom 18 og 34 år regnes som fattige, selv når aleneboende studenter er utelatt (SSB).
Årsakene til fattigdom er sammensatte. Lav inntekt har gjerne sammenheng med manglende tilknytning til arbeidslivet, men kan også skyldes en krevende omsorgsituasjon med mange barn, eller at flere lever på én inntekt. Samtidig vet vi at den som utsettes for vold eller seksuelle overgrep, eller rammes av psykiske lidelser eller rusproblemer, også har stor risiko for å bli fattig. Arbeid er en viktig vei ut av langvarig fattigdom. Utdanning og god helse er imidlertid en forutsetning for arbeid, på linje med en stabil boligsituasjon og opplevelsen av å være inkludert i samfunnet.
De negative konsekvensene av et liv i relativ fattigdom er store. Utenforskap går spesielt hardt ut over barn. Omfanget av norsk fattigdom er ikke så stort at vi ikke kan gjøre noe med dette, men først må vi vite hvem de fattige er. Det er mange tiltak vi vet virker, likevel er vi for dårlige til å ta dem i bruk.
Da riksrevisjonen kom med sin rapport om barnefattigdom i 2013 var det klar tale; svært mange norske kommuner gjør for lite for at fattige barn skal kunne delta sosialt, og behovene til barna blir ikke godt nok kartlagt når foreldrene søker om sosialhjelp. Da Helsetilsynet hadde et landsomfattende tilsyn med NAV i 2012 viste det seg at det var store avvik når det gjelder kartlegging og vurdering av barns behov. Helsetilsynet fant brudd i 59 av 67 kommuner. I nesten 90 % av sakene sikret ikke NAV at søkerens situasjon som forsørger ble forsvarlig kartlagt.
For å redusere tallet på fattige barn i Bergen er det avgjørende at kommunen har god oversikt over hvor mange barn som i dag lever i utsatte lavinntektsfamilier. Denne kunnskapen må brukes til å iverksette nye, målrettede tiltak mot fattigdom blant barn.
Forslag til vedtak:
Bystyret ber byrådet utarbeide en handlingsplan spesielt rettet mot å løfte barn ut av fattigdom.