Innlegg av Karl M. Buchholdt – Venstre
Arbeiderpartiets forslag om å gjøre Datalagringsdirektivet til norsk lov er et forslag om å overvåke samtlige nordmenn. Datalagringsdirektivet pålegger tele- og nettselskap å lagre trafikkdata om borgernes elektroniske kommunikasjon som e-post, sms, telefon og internett i inntil to år. Tenk deg at det står en myndighetsperson ved postkassen din hver dag. Han registrerer all posten din. Hvem som er avsender, når den er sendt, hvor den kommer fra og hvor stort omfang den har. All informasjon som nedtegnes legges i en database og lagres for et tidsrom for 6 til 24 måneder. Det er dette Datalagringsdirektivet handler om. Hadde dette handlet om vår vanlige brevpost ville vi aldri godtatt en så massiv overvåkning.
Venstre, Sp, KrF, Sv og FrP har tatt et standpunkt mot Datalagringsdirektivet, men det er fortsatt uklart hva Høyre gjør når saken kommer til Stortinget. Et kompromiss mellom Høyre og Arbeiderpartiet om innføring av Datalagringsdirektivet vil derfor være svært ødeleggende for personvernet.
Saken om Datalagringsdirektivet er prinsipiell og standpunkt må tas på det grunnlaget. Det eksisterer tre hovedpilarer i et liberalt demokrati:
1. Det er borgerne som skal kontrollere staten og ikke omvendt.
2. I Norge, som i alle andre liberale rettsstater, gjelder uskyldspresumsjonen. Vi er å oppfatte som uskyldige inntil det motsatte er bevist.
3. Menneskers integritet skal beskyttes. Opplysninger om korrespondanse eies av hver enkelt og kan aldri overdras til staten, teleselskaper eller andre.
Direktivet utvider staten. All overvåkning gir staten større makt over individet. Mer overvåkning legger til grunn at vi alle er mistenkt for noe. Datalagringsdirektivet forteller oss at vi alle kan tenkes å være kriminelle. Det sies at vi ikke har noe å frykte om vi ikke har noe å skjule, men dette er en holdning som bryter med alle tanker om selvstendige individer med rett til privatliv. For å si det på en annen måte: Om vi ikke har noe å skjule er det ingen grunn til å overvåke oss.
Arbeiderpartiet har hastverk. Partiet har ikke engang tatt seg bryet med å forholde seg til at motstanden mot direktivet er økende i EU og at direktivet nå evalueres der. Resultatet av denne evalueringen er ventet neste år. Tysk høyesterett avviste 2. mars i år direktivet, da retten mente dette var i strid med grunnloven. Også i Romania har forfatningsdomstolen satt datalagringslover tilside med begrunnelse i at lovene er i strid med fundamentale borgerrettigheter. Seks EU-land har foreløpig avvist direktivet, det er dermed over 100 millioner EU-borgere som ikke inkluderes i direktivet.
Arbeiderpartiet viser med sin fremgangsmåte at partiet er uten grunnleggende reflekser når det gjelder personvern og overvåkning. At partiet Høyre i det hele tatt vurderer å komme Arbeiderpartiet i møte er en større overraskelse. Erna Solberg har uttalt at lagringstid og lagringsmåte vil avgjøre om direktivet får Høyres støtte. Et parti som står for mer makt til individet kan ikke være for Datalagringsdirektivet, uansett form. Borgerlige idealer om frie, selvstendige individer kan ikke kombineres med et overvåkningssamfunn.
Venstre har programfestet å bruke reservasjonsretten i EØS-avtalen for å få stanset innføringen av Datalagringsdirektivet i Norge. Å bruke denne reservasjonsretten sitter ikke løst hos noen, men det er verdt å gjøre for å ivareta grunnleggende rettsprinsipper. Minimumskravene i Datalagringsdirektivet går for langt til å kunne kompromisse seg til noe akseptabelt. Hvis det borgerlige Høyre hjelper Arbeiderpartiet med å innføre direktivet i Norge vil det være en historisk avgjørelse.