Bymiljø og estetikk ved Eivor Hagerup

5. desember ble det avholdt temamøte om bymiljø og estetikk i Namsos Venstre. Innleder om temaet var arkitekt Marion Sæthernes, og hun tok tak i utstillingen om gjenreisningsbyer av Robert Øfsti. Samtidig la hun vekt på arkitekturens estetiske rolle, og forbindelsen til naturen og det å ta vare på klimaet. Hun er dessuten veldig opptatt av at arkiteturkonkurransen om sjøfronten i Namsos må følges opp.

**OBS! Denne artikkelen ble første gang publisert for 12 år siden.**


Her følger Eivors foredrag om Namsos sentrum i sin helhet:

Hva er arkitektur? Professor og arkitekt Christian Norberg-Schulz sier i boka Et sted å
være, at arkitekturen fastholder og synliggjør vår forståelse av rommet mellom jord og
himmel, der livet finner sted. Derfor kan arkitektur defineres som det å lage steder.
Det betyr at rommet både må ordnes slik at vi kan orientere oss, og at man gir det en
karakter som vi kan identifisere oss med.
Jeg tolker det slik at Norberg- Schulz gir bygninger en mening, utover det å ha tak over hodet og vegger som holder kulden ute. Han påpeker at arkitektur er viktig for hvordan vi er som mennesker, men også at mennesker uttrykker seg gjennom arkitektur.

"Vårt dagligliv foregår i en verden av ting og hendelser. Vi ferdes på veien, ut i gaten, møter andre mennesker mens vi er underveis, går inn i bygninger og utfører våre gjøremål på bestemte steder. Hele tiden er vi omgitt av en mangfoldighet av ting; trær og beplantninger, hus og innretninger, møbler og bruksgjenstander, og hele tiden er vi utsatt for vær og vind og skiftende "stemninger". Vi er alltid tilstede i denne verdenen, og uansett om vi bare oppfatter noen av dens bestanddeler og kvaliteter, opplever vi den som felles, selv om det er tydelig at ikke alle liker det samme." (Norberg-Schulz:1995, s.15).18

Han er kjent for sin stedsteori, og som bakgrunn for den her mener jeg er at han peker på en situasjon hvor menneskene rundt omkring i verden er utsatt for en "omverdenskrise". Hvor de naturlige omgivelsene i stadig økende grad blir utsatt for ødeleggelse eller forstyrrelse i form av en bebyggelse som virker rotete og stedsfremmed. Og hvor tettsteder og byer blir offer for tap av en sammenheng og lokal egenart, noe som han linker til funksjonsendringer og trafikkøking. Han mener at en grunnleggende opplevelse av tilhørighet er i ferd med å gå tapt, med en rotløshet som resultat. Dette karakteriserer han som et stedstap. Derfor mener han at for å møte denne omverdenskrisen så er det nødvendig å ta oppfatningen av arkitektur opp til revisjon.

jeg mener at stedet og arkitekturen sammen skaper et forhold, som fremkaller en
stemningsfølelse hos meg som betrakter og deltaker på stedet. Forholdet mellom
stedet og arkitekturen er basert på en interaksjon mellom disse to delene. Sammen
danner de rammen rundt oss i våre dagligliv, og er dermed med i vår livsverden,
mener jeg.

CNS mener at publikum må lære å se for å oppleve arkitekturens sanne vesen. Han mener at å lære å se, betyr at en tilegner seg forståelsen av et formspråk, slik at man både kan oppfatte formenes innbyrdes relasjoner og deres betydninger. Dette mener jeg er et viktig moment i forhold til å lære seg å se arkitektur som en sammensatt helhet, som består av enkeltelementer som på sin måte uttrykker noe. Med dette mener jeg at man kan lese og tolke en vindusrekke i en fasade på mange ulike måter. For eksempel når man skal beskrive hvordan vindusrekken påvirker fasaden og bygningen som helhet. Da kan man tenke at vinduene fører til at fasaden brytes opp og vinduene fremstår som mørke hule øyne og gir bygningen et kjølig og skummelt uttrykk. Eller at de er plassert som glatte, pene og luftige perler på en snor, og slik gjør bygningen lett og vennlig i sitt uttrykk.

Arkitekturen produseres av alminnelige mennesker og for alminnelige mennesker. Derfor så skulle den også ha vært alminnelig forståelig. Den bygger på en mengde felles forståelser, på opplevelse og erfaringer som vi alle har gjort på et tidlig stadiet i livet. Det dreier seg spesielt om hvordan vi forholder oss til de døde ting/materialet" (Rasmussen, 1966 s.14)

"Arkitektur handler ikke bare om de konkrete bygningsmassene. Arkitektur har med livskvalitet, velferd, bærekraft og verdiskaping å gjøre. Det gjør noe med oss hvordan vi har det rundt oss. God arkitektur gir god livskvalitet"

Namsos er en forholdsvis liten by i nasjonal målestokk. Den er bygget opp etter brente steders reguleringsplaner, en institusjon som ble opprettet under innenriks – departementets gjenreisningsavdeling i 1940, som hadde som oppgave å utarbeide byplaner/reguleringsplaner for krigsskadde steder. Disse reguleringsplanene var sterkt preget, og ledet av arkitekt Sverre Pedersens ideer og visjoner, hvor hans hovedprinsipp var det aksiale system. Det innebærer at gatene er anlagt etter rette akser som krysser hverandre kvadratisk.

I dag finner man rester av gammel bebyggelse som ble stående urørt, samt nye utbyggingsprosjekt som er med på å sette sitt preg på bybildet. Bebyggelsen fra gjenreisningstiden har et nøkternt preg, som man i følge førsteamanuensis ved institutt for byforming og planlegging Sverre Flack, kanskje har vanskelig for å se verdien i. Halvgamle hus er lite aktet fordi man ikke ser verdien som de representerer. Først når hus har oppnådd en viss alder, blir det allment akseptert at de må tas vare på, hevder Flack. Den danske arkitekten Nils Ole Lund derimot, sa på 1980 tallet, at de norske gjenreisningsbyene hører til de beste byplanprosjektene i Norden etter krigen.59 Odd Thorsen skriver at Namsos sentrum vitner om en dramatisk epoke i Norges historie, og preges følgelig av vår tids byplanhistorie og sentrums bebyggelsesmønster, og hvor bygningsgruppering og materialbruk er et resultat av Gjenreisningsplanen fra 1946.60

Det har på en måte ikke vært passende i fagkretser å fremheve kvaliteter ved gjenreisningsplanene. Det var over flere tiår en stille enighet om at rektangulære plasser, aksiale grupperinger, akser og monumentale bygg ikke lot seg forene med våre demokratiske idealer om mangfold og likeverd sier Flack, og at dette var anakronismer som hørte fortiden til. Derfor var ikke gjenreisningsbyene egnet til å møte de utfordringer og krav den moderne tid stilte. Kanskje var det av den grunn i ettertid lett for byggherrer å vinne frem med stadig nye endringsforslag, både når det gjaldt vindusform, fasadebekledning, tilbygg og nybygg sier Sverre Flack. Videre fortsetter han med at i senere tid har denne endringsprosessen ført til en situasjon, der vi er i ferd med å ødelegge det estetiske rammeverket som har ligget til grunn for disse byene. Det er på en måte gjenreisningsbyenes sjel som står for fall. Det er derfor på høy tid at man i fagkretser etablerer en seriøs holdning til denne bygningsmassen.

Om man ser det historiske aspektet ved Namsos som sted, så preger det i stor grad stedets arkitektur og stemning. Mye av denne historien gjenspeiler seg i arkitekturen som er satt opp under og etter krigen mener jeg. Dette i form av materialer, bygningsstil og uttrykk. Stedet som ramme er bestemmende for bygningenes utforming og plassering, og dermed for stedets byggeskikk

Jeg opplever at det ligger et diffust og "øde slør" over byen. Det er en melankolsk og stille stemning som trer frem i og mellom bygningene i gatene. Jeg opplever deler av byen som en form for gamle kulisser, hvor lite av byens liv utspiller seg. I området rundt kirken og samfunnshuset er denne stemningen spesielt fremtredende, og på tross av mye bebyggelse rundt, virker de ensomme på et vis.

Namsos har slik jeg ser det to signalbygg, om man kan kalle det for det i sentrum. Det er kirka og samfunnshuset. Disse to ligger meget sentralt plassert, og har tidligere vært sentra i byen. Det var her mye av handelen og folkelivet fant sted. Samfunnshuset var en allsidig innholdsmessig bygning, med alt fra festsal til barberer. Det var et naturlig samlingspunkt i mange sammenhenger, og det har det vært i mange år. Naturlig nok så forandret dette seg i løpet av tiden, og en del av aktivitetene og tilbudene ble flyttet ut til andre lokaliseringer. Slik er det nå: I denne delen av sentrum er den delen som ligger mest øde, er det nå veldig få mennesker som oppholder seg, eller går gjennom. Det er svært sjelden jeg har observert mennesker sitte på benkene på kirkehaugen, eller festplassen. Det er også veldig få gående i dette området. Hvorfor er det blitt slik? Det jeg observerte i løpet av min tid med denne oppgaven var at det som var av liv iløpet av en vanlig ukedag, var stor sett mennesker som kjørte forbi, eller ulike kommunale ansatte som jobbet med vei, avfallstømming etc. Dette er synd mener jeg, fordi disse to bygningene er det som for meg er Namsos sentrums særegenhet, det er disse bygningene som skiller oss fra mange andre småbyer i Norge. Den gamle bebyggelsen, som har fått stått nogenlunde uberørt vel og merke, er også noe som gir byen særpreg, og som samtidig forteller om byens historie. Namsos har jo et ganske unikt utgangspunkt med tanke på byetablering, man kan jo si at man etter krigen på mange måter startet med blanke ark, og hele sentrum fikk en helhetlig og harmonisk arkitektur som reiste seg i løpet av 50-og 60 tallet. Datidens stil og utforming ser man mange spor av også i dag, men det er også blitt opp gjennom årene en salig blanding av stilarter og påbygg preget av både 70, 80 og 90 tallet. Dette er jo en naturlig konsekvens av tiden og utviklingen, men det er også et vitnesbyrd om en noe slapp politisk styring og kontroll på sentrumsarkitekturen. Dette er jeg ingen ekspert på, så her vil jeg ikke komme med for sterke påstander, men slik jeg ser det så har det ikke vært et mål for kommunen å bevare den genuine gjenreisningsarkitekturen som preget sentrum i utgangspunktet, og at man kanskje har vært for slapp i forhold til å ha en styring og kontroll på hvordan ting skal se ut.

Fint eksempel: Han mener at arkitekturen arbeider med form og masse slik
som billedhuggerkunsten, på den måten at farge er verktøyet for malerkunsten. Men
arkitekturen har det ekstra aspektet, at den er brukskunst. Den løser praktiske
oppgaver. Den skaper redskaper for mennesker, og anvendeligheten spiller en
avgjørende rolle ved en vurdering, mener Rasmussen. Han antyder at grensen mellom
skulptur og arkitektur ikke er absolutt. Sett oppe ifra, fra et fly i stor høyde, forandres
arkitekturens karakter. Man ser husene som modeller, som klosser eller leketøy. Man
mister en hver forestilling om målestokk. De får på en slik avstand og perspektiv en
ren skulpturell virkning. Man ser ikke lengre på bygningene som noe man kan gå inn
i, men kun som en ytre form. Han sier videre, at når så flyet er på vei ned igjen,
opplever man at bygningene igjen skifter natur. De får menneskelige mål, de ses på
som hus som man kan tenke seg å være i, hus med rom for mennesker av samme
størrelse som seg selv, og ikke lengre som de bitte små figurene man så i større høyde. Sten Eilert Rasmussen hadde et godt poeng i det han sa at det mange ulike måter å oppleve en bygning på. Ser vi det fra et fly høyt i lufta, vil vår oppfattelse av det være helt annerledes enn om vi står like ved det. Det vil i starten være kanskje en firkantet kloss, men etter som man kommer nærmere, vil vi oppdage detaljer og egenskaper som vi først ikke la merke til. Og vi vil da straks få en helt annen opplevelse av den samme bygningen som vi så fra lufta, når vi da står å betrakter den på nært hold. Vår opplevelse vil videre forandre seg i det vi kanskje velger å gå inn i bygningen. Da er utgangspunktet vårt et helt annet, enn det var da vi satt i flyet. Det samme kan sammenlignes med å se på tegninger av planlagte bygninger, her vil oppfattelsen i stor grad være preget av at man kanskje ser bygningen isolert, og ikke i samsvar med sine umiddelbare omgivelser. Et eksempel er oslo, thon hotellet so et enstemmig bystyret vedtok, og som sjokkerte de da de så det oppført etterpå. Det var mye høyere enn hva de hadde trodd, og man var sikker på at arkitektene hadde bevisst lurt de.

Det umiddelbare ved en personlig opplevelse av arkitektur, er en oppfattet stemning
mener jeg. Den kan være glad, trist, kald, uvennlig, innbydende osv. Det er følelsene i
deg som mennesket, som reagerer først på en bygning. Senere vil man kunne gå mer
inn i den følelsen, og forsøke å erkjenne den, og forstå hvor den kommer fra.
Om våre personlige relasjoner og forhold til arkitektur sier Thiis-Evensen;
arkitekturens emosjonelle innhold er kommet sterkere i søkelyset. Den emosjonelle
siden ved bygningskunsten, mener han at alltid har vært oppfattet. Både faglig og
gjennom historiens teorier og traktater, og ikke minst av menneskene selv gjennom
sin daglige bruk av arkitektur. Han refererer til en mer spontan karakterisering av rom
og bygninger av kvalitativ art hos en ikke-arkitekt, som han kaller det. Beskrivelser
som at rommet uttrykker "hygge", "høytid", "vennlighet", "dysterhet" og
"nøkternhet"4

– omgivelser påvirker oss, både positivt og negativt.
– Estetikkens frukter kan ikke måles i penger, eller en målt fortjeneste, men det gir betrakteren en opplevelse.
– Dette gjelder også mindre gjennomtenkt arkitektur, dette kan gi oss en opplevelse av likegyldighet og forsømmelse. Det er ikke en kilde til inspirasjon og rekreasjon. Det kan føre til at vi føler oss utilpass, og at man har lyst til å gå videre.
– Jeg mener at samfunnshuset i Namsos, er et bevis på hvordan arkitektur kan være poetisk, og gjennomtenkt, til og med med omtanke. at det kan vekke følelser hos betrakteren og brukeren. Tenk på hvilket praktbygg det var da det sto ferdig på 1960 tallet. Slik det fremstår i dag, er det ikke slik. Det er et behov for et vedlikehold, men også en helhetlig innholdsplan. Er det kanskje på tide å begynne å vurdere hva det skal inneholde?
– Jeg mener at et slikt bygg fører til at folk får en økt identitesfølelse, og at det knytter de sterkere til den plassen de kommer fra. Dette er noe som Namsos som kommune tjener på, og det på flere måter. Når man gjennom arkitektur og omgivelser viser en helhets tenkning og omtanke, kommer dette tydelig frem i bybildet. Noe som igjen fører til at beboerne får en bedre opplevelse av stedet de bor på, og igjen fører til en økt tilhørlighetsfølelse tror jeg.
– Rasmussen og Norberg-Sculz var begge veldig opptatt av hvordan arkitektur påvirker oss mennesker. Dette er tanker som i stor grad er på vei tilbake, også i en skolesammenheng ser jeg betydningen av at elevene har kunnskaper omkring sine omgivelser, men også kanskje like viktig, at de er de bevisste! Det at man reflekterer omkring hvordan vi har det rundt oss, er noe som man i stor grad utvikler seg på som menneske. Man øker en bevissthet, og man utvikler holdninger som jeg mener er viktige at vi har som medlemmer av et samfunn. De fleste av oss er jo opptatt av hvordan vi har det inne i vårt eget hus, på vår arbeidsplass osv, er det da ikke like viktig hvordan vårt nærmiljø er utformet? Hva kan det gi oss?
– Det at man har lyst til å vise frem hjemplassen sin er en styrke, og jeg tviler litt på at alle som bor her har den følelsen av stolthet?
– Da jeg viste denne billedserien, som jeg skal vise nå, til mine medstudenter og professorer på HIo, fikk jeg tilbakemeldinger jeg ikke hadde ventet. En del lurte på om det faktisk bodde folk der, og når på døgnet jeg hadde gått og fotografert. Jeg gikk en søndagsformiddag, vinteren 2008. Været var helt greit, men jeg tror jeg talte 7 stk mennesker som jeg møtte på veien, og jeg var da ute et par timer! Dette vil jeg si sier litt om byens sentrums situasjon. Den blir ikke brukt i det hele tatt utenom butikkenes åpningstider, og er det noe som den er tjent med?
– Jeg har mange ganger i ettertid av denne oppgaven, og etter at jeg valgte å flytte hjem, tenkt over at sentrum hadde for mange hadde vært en fin arena å møttes også utenom butikkenes åpeningstider? Hva med å ta i bruk festplassen som et naturlig samlingspunkt, med ulike markeder, torg, park etc?
– Ordføreren i Drammen påpekte hvor viktig det var at bygningene de satte opp var av stor kvalitet. Dette er jeg enig i, det bør også være kvalitet i nye prosjekter i Namsos sentrum, men også rehabilitering og opp-pussing av eldre bygninger. Jeg tror også at vi er tjent med å ha en formingsmal på hvordan spesielt sentrumsarkitekturen er utformet. Det eksistere slik jeg har forstått det en formingsmal for Namsos, men hvor konkret den er det vet jeg dessverre ikke. Det er jo positivt at den er der, men hvor klar og tydelig den er , det er et annet spørsmål. Det kan også være at den er slik at det ikke er noe problem å gå rundt den om man ønsker det? Jeg ser også negative sider med en slik formingsveileder, det kan fort legge en demper på kreative løsninger, men at det er behov for en harmoni i sentrum, det er det ingen tvil om tror jeg. Det at man har en gjennomført og gjennomtenkt sentrumsplan er viktig. Dette er noe som vi alle tjener på i det lange løp mener jeg. Hvem som skal lage en slik plan, tror jeg må være et sammensatt utvalg av både arkitekter, riksantikvarer, politikere, næringsdrivende og beboere. Altså en samling av ulike mennesker med ulike kompetansefelt. Som sammen skal kunne finne gode løsninger for et mer helhetlig og harmonisk namsos sentrum.
Spørsmål vi bør stille oss er, hva ønsker vi at sentrum skal være? Ønsker vi et sentrum som ligger øde, og som primært blir brukt til biltrafikk? Eller vil vi ha et mer levende og aktivt sentrum, også utenfor kjøpesentrene? Skal vi ha flere leiligheter?Et sentrum som inviterer til aktivitet? Er Namsos sentrum lagd for mennesker eller biler? Inviterer det til gateliv? Hva kan vi som politikere gjøre med situasjonen? Hva er det viktig å tilby våre innbyggere? Stedstilhørlighet: hvilket forhold har vi til byens arkitektur? Er byens innbyggere stolte av sentrum? Er det noe som de ønsker å vise frem? Har det noe å si for vår identitet? Hva slags aktiviteter kan man tilby i sentrum?

Spørsmål som man kan stille seg når man skal beskrive det man ser i en fasades
formuttrykk er for eksempel; Er fasaden åpen og innbydende?
Tiltrekker fasaden seg folks oppmerksomhet, og hvordan? Er utrykket lyst eller
mørkt? Dynamisk eller rolig? Symmetrisk eller asymmetrisk? Er fasaden dekorert? Er
det fremhevet en tyngde eller letthet? Hvordan forholder fasaden seg til gaterommet?
Danner den hulrom, eller danner den et fremspring? Hvordan virker taket i forhold til
fasaden? Hvordan henger de forskjellige delene av fasaden sammen?47

Namsos har en unik mulighet, og et unikt utgangspunkt med tanke på sentrumsbebyggelse, men denne muligheten er ikke ivaretatt. Men det er vel ikke for sent? Vi kan vel enda forsøke å få til et helhetlig sentrum? Det er viktig å se bygninger også i forhold til hverandre, ikke bare isolert sett. De vil alltid inngå i en helhet, og i et samspill med sine omgivelser.

– Jeg tror ikke at det gagner oss å være et kjøpesentersentrum, det er noe man finner overalt, og de ser stort sett like ut. Vi bør heller satse på å bli et lite, men genuint sentrum som inviterer til aktivitet uansett årstid, og jeg tror at det er mulig om man begynner å tenke både kvalitet, estetikk, smarte løsninger og planlegging i forhold til sentrumsarkitekturen fremover. Det er klart at det ikke er gjort i en fei, og det er langt ifra gratis, men det er nå avgjørende å ta stilling til disse viktige spørsmålene mener jeg. Fordi store deler av sentrum nærmest skriker etter et løft, og en plan. Viktig at vi er offensive, og ikke blir sittende igjen med et sammensurium uten helhet og sjel, det blir i det lange løp mye mer kostbart på alle måter tror jeg. Sentrum er hjertet i kommunen, men i dette tilfellet mener jeg at det er blitt litt glemt.
– Det er mye interessant å se på i forhold til sammensetningen av ulike prosjekter i byen. Det er i den siste tiden kommet mye nytt, og da spesielt ned på vestre, med rock city og det nye hotellet. Jeg skal ikke legge skjul på at jeg var skeptisk i starten, men jeg mener nå i ettertid at spesielt rock city bygget representerer en kvalitet, og at det har en sammenheng og en tilknytning til bebyggelsen rundt. Det vil bli spennende å følge utviklingen der, med tanke på en del av den omliggende bygningenes fremtid tror jeg, og dette er vel forhåpentligvis kanskje starten på et lignende løft, og tankegang som kan gjelde også resten av sentrum. Jeg håper og tror at vi i Namsos med tiden får et fokus på arkitektur av høy kvalitet, og hvor estetikken står i sentrum, bokstavelig talt.

**OBS! Denne artikkelen ble første gang publisert for 12 år siden.**