Barnefattigdom

Venstres Geir Helge Sandsmark inviterer kommunestyret til en samlet dugnad for å redusere barnefattigdommen i Halden gjennom en interpellasjon i kommunestyret 11. desember

**OBS! Denne artikkelen ble første gang publisert for 9 år siden.**


Interpellasjon til kommunestyret 11. desember 2014 fra
Geir Helge Sandsmark (V)
Om barnefattigdom i Halden

Ordfører.
Sammenlignet med andre land i verden har vi et forholdsvis lite fattigdomsproblem, men det finnes faktisk langt flere fattige mennesker i Norge enn det mange tror. Hvis vi legger den mest vanlige definisjonen av fattigdom til grunn, det vil si en gjennomsnittlig inntekt under 60 prosent av

Geir Helge Sandsmark

Foto: Gro Tove Sandsmark

medianinntekten over flere år, lever det rundt 350 000 fattige i Norge. 78. 200 av disse er barn, og mange av disse bor i Halden.

Fattige barn er utsatt for sosial ekskludering og utenforskap. Fattigdommen er skam- og tabubelagt, og barn går ofte langt for å skjule den. Gjerne på bekostning av egen livsutfoldelse og inkludering. Å vokse opp i fattigdom handler om alt fra mangel til grunnleggende ting som sunn mat, klær og skikkelige boforhold, til manglende muligheter til å delta på ulike fritidsaktiviteter eller kulturopplevelser. Noen har kanskje ikke en gang råd til å feire egen bursdag, eller kunne gå på kino sammen med venner. Derfor er den følelsen barn får når de ikke er en del av fellesskapet minst like alvorlig. Det å oppleve at man ikke er likeverdige gjør vondt.

Hovedutfordringen i Norge er at fattigdommen går i arv. Mens pensjonister var en del av lavinntektsgruppene tidligere, er det i dag ungdom, unge voksne og særlig som utgjør en større andel.

Årsakene til fattigdom er sammensatte. Arbeid er en viktig vei ut av langvarig fattigdom, men

Fattigdom

Foto: Microsoft

utdanning og god helse er imidlertid en viktig forutsetning for arbeid, på linje med en stabil boligsituasjon og opplevelsen av å være inkludert i samfunnet. Vi vet også at en stor andel av de som utsettes for vold eller seksuelle overgrep, og de som rammes av psykiske lidelser eller rusproblemer har stor risiko for å bli fattige.

De negative konsekvensene av et liv i fattigdom er store. Jeg ønsker ikke at barn i min kommune går til skolen med alt for mange bekymringer, eller at det finnes mennesker som blir isolert fra fellesskapet på grunn av dårlig økonomi. Omfanget av norsk fattigdom er ikke så stor at vi ikke kan gjøre noe med det, men først må vi vite hvem de fattige er.

Da riksrevisjonen kom med sin rapport om barnefattigdom i 2013 var det klar tale. Svært mange norske kommuner gjør for lite for at fattige barn skal kunne delta sosialt, og behovene til barna blir ikke godt nok kartlagt når foreldrene søker om sosialhjelp. Da Helsetilsynet hadde et landsomfattende tilsyn med NAV i 2012 viste det seg at det var store avvik når det gjelder kartlegging og vurdering av barns behov. Helsetilsynet fant brudd i 59 av 67 kommuner. Det vil si at i 90% av sakene har NAV ikke sikret en forsvarlig kartlegging av søkerens situasjon som forsørger.
Vi har en stor jobb å gjøre, men aller først må vi vite hvem de fattige menneskene i vår kommune er. Så må vi ta i bruk alle de virkemidlene vi har for å løfte flest mulig ut av den negative spiralen fattige havner i. Vi er nødt til å innse at fattigdommen går i arv, også i vår kommune, og at det er vårt ansvar som politikere å sørge for like muligheter for alle.

Barnefattigdom

Foto: Venstre

På denne bakgrunn reiser jeg følgende spørsmål:

1. På hvilke måter arbeider kommunen med å kartlegge fattigdom?
2. Hvilke fattigdomstiltak har kommunen i dag?
3. Vil kommunen utarbeide en lokal handlingsplan med mål om å løfte barn ut av fattigdom?

I henhold til reglementets §6.19 foreslår jeg følgende vedtak:
Kommunestyret ber rådmannen utarbeide en sak om fattige barn med sikte på å lage en handlingsplan spesielt rettet mot å løfte barn ut av fattigdom

**OBS! Denne artikkelen ble første gang publisert for 9 år siden.**