Bistanden politiseres

09.06.2009 - Jeg ser skritt i retning av å skape et større politisk handlingsrom for regjeringen innen bistanden. En ytterligere politisering av bistanden kan bidra til å undergrave de solide bistandsfaglige vurderingene som bør legges til grunn for all bistand. På sikt kan det svekke den langsiktige bistanden - og kvaliteten på bistand generelt.

Dette fremholdt Anne Margrehte Larsen, Venstres utenrikspolitiske talskvinne i forbindelse med debatten om regjeringens utviklingsmelding (Stortingsmelding nr. 13: Klima, konflikt og kapital) 8.6.09. Videre pekte hun på at en ytterligere politisering, og en raskt skiftende norsk dagsorden knyttet til utviklingspolitikk, kan undergrave prinsippet om lokalt eierskap til egen utvikling.

- Utviklingslandene skal selv styre og eie sin utvikling, ikke velmenende givere i Norge og andre giverland, vektla Larsen. For at dette skal gi mening mener hun at bistanden bør bidra til å styrke representative, inkluderende og demokratiske prosesser i mottakerland.

Hun viste til at regjeringen allerede har erstattet landbevilgningene i bistandsbudsjettet med regionbevilgninger. Dette gir regjeringen større frihet til å omdisponere bistandsmidler mellom land i en region, for eksempel i Afrika.

- Dette er ikke nødvendigvis negativt, mener Larsen. Men, hun savner en vektlegging på den norske bistandsfaglige kompetansen bygget opp gjennom flere tiår med bistand.

Kvalitetssikring

Larsen pekte på at det er viktig å kunne vise til effektivitet og konkrete resultater innen bistanden, for å sikre en bred politisk oppslutning om relativt høye bistandsbevilgninger også i fremtiden. Hun mener derfor at bevilgningene til kvalitetssikring og evaluering av bistanden bør øke – opp fra en lav andel av bistandsbudsjettet i dag. Mer konkret fremholdt hun at økte midler bør settes inn for uavhengig kvalitetssikring og evaluering. Siktemålet bør være å avdekke feil og mangler knyttet til igangsatte og avsluttende bistandsprosjekt. Denne informasjonen bør på en mer systematisk måte inngå i beslutningsgrunnlaget for fremtidig bistand.

Videre bør bevilgningene brukes til å videreutvikle nye tilnærminger og metoder for evaluering og kvalitetssikring, både på nasjonalt nivå og i samarbeid med andre likesinnede giverland.

Larsen vektla også at mottakere av bistanden i større grad bør trekkes med i evalueringene. Det er de som skal leve med resultatene av prosjektene, og de vet best om de virker eller ikke.

Helse og utdanning

Larsen fremholdt at hun satte pris på regjeringens nytenkning innen utviklingspolitikken. Ikke desto mindre mente hun at FNs tusenårsmål bør forbli retningsgivende for norsk bistand. Blant disse målene mener hun at Norges bidrag for å fremme utdanning og helse bør styrkes. Mer konkret mener hun at arbeidet for folkehelsen bør fokusere på kvinner, barn, ungdom, og sårbare grupper, herunder seksuell og reproduktiv helse og hiv-forebygging.

Savner konkrete tiltak

Larsen mener at meldingen gir en bred beskrivelse av utviklingsarbeidets rammevilkår, og den peker på om ikke ny politikk, så i hvertfall politikkområder som i større grad bør innlemmes i norsk utviklingspolitikk. Dette kan gi verdifulle bidrag til debatten om utviklingspolitikk i Norge som fortsatt strever med å se forbi 1% målet. Enkelte henger dessuten fortsatt igjen i en snever debatt om hvorvidt bistand overhode virker eller ikke.

- Meldingen halter imidlertid når det gjelder å foreslå konkrete tiltak for å følge opp politikken som ligger i meldingen. Den viser i stedet til pågående prosesser og fora for oppfølging av de aktuelle temaene, fremholdt Larsen.

- Videre svikter meldingen med hensyn til å fremme en helhetlig utviklingspolitikk, la hun til. Dette krever tiltak på øvrige politikkområder for å sikre samstemthet. Politikk som iverksettes på andre områder må tilpasses, så de ikke svekker eller går på bekostning av utviklingspolitikken. Norsk landbrukspolitikk er her et eksempel.