Kommentar: Monstermotstand i Hardanger

16.08.2010 For to uker sidene skrev jeg om «Monstermastene i Hardanger». På det tidspunktet skulle anleggsaktiviteten starte opp i høst. Nå, to uker senere er anleggsstart delvis utsatt, skriver Venstres Per A. Thorbjørnsen. Venstre krever at energiloven må endres slik at en sikrer også andre hensyn som naturvernhensyn og reiseliv i denne typen saker. Det vil kunne endre utfallet av fremtidige kraftlinjesaker som den som kommer i Lysefjorden.

Det er ingen skam å snu, sier en av fjellvettreglene. Regjeringen Stoltenberg sto midt inne i tåke- heimen da de snudde i saken om monster- mastene i Hardanger. Da hadde de ventet så lenge at de hadde store problemer med å vite hva som var riktig retning ut av uføret. Kompasset hadde de glemt. Tåken lå så tykt at de også slet med å holde troppene samlet.

For to uker sidene skrev jeg om «Monstermastene i Hardanger». På det tidspunktet skulle anleggsaktiviteten starte opp i høst. Nå, to uker senere er anleggsstart delvis utsatt. Regjeringen kan velge en annen trasé eller de kan legge kablene i sjøen og i tunnel/jord fra Hardangerfjorden til Samnanger. Eller de kan komme tilbake med akkurat det samme forslaget som de vedtok i juni og som har møtt monstermotstand. I februar kommer det endelige svaret.

Det kanskje mest oppsiktsvekkende i denne saken er at regjeringen ikke etterkom en samlet stortingsopposisjons ønske om å få behandle de prinsipielle sidene ved teknologivalg i forbindelse med helt nødvendig framføring av kraft. Venstre har tatt til ordet for at energiloven bør endres slik at hensyn til blant annet naturvern og reiseliv skal vektlegges når myndighetene skal gi konsesjon. Samfunnsregnskapet er noe mye mer enn valg av hva som er billigst av luftspenn og sjøkabler. Hadde regjeringen etterkommet opposisjonens ønsker ville de kommet betydelig bedre ut av det enn hva som er situasjonen nå.

I 2009 omtalte hordalendingen Audun Lysbakken (SV) et eventuelt vedtak om luftspenn i Hardanger som en demokratisk skandale. «Jeg har bedt NVE utrede en kabelløsning mellom Sima og Samnanger. Det betyr at jeg vil ha kabel», sa olje- og energiminister Terje Riis-Johansen i valgkampen i fjor. I løpet av de siste to ukene har Kristin Halvorsen (SV), Liv Signe Navarsete (SP) og Karl Eirik Schjøtt-Pedersen (Ap) uttalt at strekket skal bygges som luftlinje og at ingenting kan endre det standpunktet. Bård Vegar Solhjell (SV) sa i forrige uke at SV kommer til å stemme imot Venstres forslag i saken når den kommer opp i Stortinget, men oppfordrer SV’s politikere til å lenke seg fast når anleggsarbeidet starter i protest mot regjeringens politikk. Nå er det ikke nytt at SV protesterer mot sin egen regjering, men dette må være norgesrekord i politisk dobbeltkommunikasjon og manglende respekt for demokratiet. Men toppen av kransekaken er det likevel Riis-Johansen som stikker av med. Mandag 9. august 2010 skriver han i et leserinnlegg at han har vurdert sjøkabel grundig og konkluderer med at sjøkabel ikke er aktuelt i Hardanger. Så sier han avslutningsvis at jeg er helt trygg på at luftledningen Sima – Samnanger er den beste løsningen for å få en helt nødvendig styrkning av forsyningssikkerheten i Bergensområdet. Tirsdag 10. august 2010 om ettermiddagen endres dette. Nå skal sjøkabel utredes grundig samtidig som en skal se på alternative traser til luftspennet. Onsdag 11. august 2010 sier han at sjøkabling er et ugreit alternativ, da arbeid med sjøkabel ikke kan påbegynnes før om seks år og så god tid har de ikke. Han truer også nå med at i påvente av sjøkabel, må bergensområdet ha en rekke mobile gasskraftanlegg. Det kan synes som den nye utredningen allerede er foretatt. Regjeringens håndtering av saken og den politiske prosessen står til stryk. De skal derimot ha skryt av at de til slutt maktet i det minste å stoppe opp og spørre seg selv om det ikke finnes bedre løsninger enn den løsningen de har vært så trygg på og forsvart etter alle kunstens regler. Du verden; de hadde stått seg på å være en tanke mer ydmyke i sin overbevisning de siste ukene.

Nå tror ikke jeg at det er hensynet til naturvernet i sin alminnelighet og hensynet til Hardanger i sin særdeleshet som er årsaken til at de tar en time-out. Det er nok mer motstand de har fått av sine egne i Hardanger, det store engasjementet fra folk, utspill fra tidligere miljøvernministere og nåværende sentralstyremedlemmer og kanskje ikke minst den åpne krangelen mellom SV og Sp om hvem som egentlig har skylden for det Regjeringen gjør. Regjeringssamarbeid og partioppslutning sto på spill. De vurderte det nok slik at debatten knapt var til å leve med for regjeringen. De snudde da panikken tok de.

Vi vet at dilemmaene står i kø i fortsettelsen. Få saker er svart-hvitt. Det vil handle om kostnader, om konsekvenser av sjøkabler, om teknologi, om valg av alternativer i andre områder, om forsyningsbehov, om forsyningssikkerhet osv. Men Venstre har tre krav: Energiloven må endres slik at en sikrer i betydelig større grad naturvernhensyn, at sjøkabler blir grundig vurdert og at de politiske prosesser blir bedret. Det er en skam hvordan regjeringen har totalt oversett kontakten med Hardangerkommunene i vår. Men den viktigste jobben regjeringen nå må foreta seg er å i tilstrekkelig grad dokumentere at behovet for mer kraft til Bergensområdet faktisk er tvingende nødvendig.

Som tilleggspoeng viser denne saken at det er behov for en helt annen åpenhet i staten og særlig i olje- og energidepartementet. Det kan ikke være slik at offentligheten nektes å få vite hvilke vurderinger staten selv legger til grunn. Fra nå av må alt i kraftsaken være offentlig. Hvis ikke er det ingen grunn til å tro på at nye beslutninger heller blir fattet på riktig grunnlag.

Venstres nestleder Helge Solum Larsen og undertegnede deltok på protestmarsjen i Hardanger på lørdag. Representanter fra ulike partier var til stede, reiselivsnæringen, naturvernorganisasjonene, grunneiere og ikke minst en hærskare av lokalbefolkningen deltok. Regien var fantastisk; stor takk til «Bevar Hardanger». Protestmarsjen var tvingende nødvendig. Den gikk gjennom et naturskjønt område og fulgte det foreslåtte trasévalget. Neste slag står i Lysefjorden. Skal vi vinne der må vi vinne i Hardanger. Derfor var det viktig for oss å være til stede. Vi var i så måte sørgelig få fra det politiske Rogaland.


Kommentaren har også stått på trykk i Rogalands Avis her >>