Surrogati og forbud
I Norge er alle former for surrogati forbudt, men er det riktig av staten å forby dette?
Avisen The Sun skriver om engelske Carol som føder barn for å hjelpe foreldreløse foreldre. Hun venter barn nummer 13, og forteller at gjør dette for å hjelpe og ikke for pengenes skyld.
De fleste tenker gjerne på fattige kvinner i India som mottar penger for å hjelpe vestlige par som ikke kan få barn på egen hånd. Argumentene mot surrogati er også mange. Barn skal ikke være en handlesvare. Det er ingen menneskerett å få barn, og kvinner i den fattige deler av verden skal ikke utnyttes. Flere påpeker at vestlige par burde adoptere et barn som allerede er født i stedet for å skape et nytt.
Min mor (som har vært mye i India) forteller at kvinnene der ser på dette på en annen måte. De hun har snakket med forteller at de synes det er flott å hjelpe vestlige foreldre, og at de med disse pengene kan forsørge sin egen familie, gi egne barn utdannelse og familien et stort fremtidshåp. Dersom paret som skal bli foreldre har vært gjennom samme evaluering som adoptivforeldre, er det mange som forstår at det skal være uheldig for barnet. Dette er uansett et vanskelig tema å forholde seg til.
Men hva når det handler om vestlige kvinner som vil hjelpe nære venner eller andre bekjente med å få et barn, slik som Carol fra England? I Norge man må regne med å betale omkring 100.000kr og vente i flere år på å få adoptert på grunn av lange køer. Noen par blir utelatt på grunn av sykdommer i familien som for eksempel diabetes. Dermed kan de ikke velge den muligheten. Å få adopetere norske barn er nært sagt umulig.
Jeg tror at jeg kunne vurdert å hjelpe familie eller gode venner med å få barn. Det er tross alt ikke mitt eget egg, men en annen kvinne sitt egg. Jeg ville visst dette på forhånd og ville trolig forholdt meg til svangerskapet annerledes. Det blir ikke som å gi bort sitt barn, men som å gi det tilbake til foreldrene.
I følge Surrogatforeningen viser forskning at surrogaten stort sett ikke oppfatter seg selv som mor, og det er svært, svært sjelden at surrogaten har problemer med å overlate barnet til foreldrene. Surrogaten og foreldrene inngår i en frivillig kontraktfestet avtale hvor begge parters behov og ønsker for prosessen ivaretas. Surrogaten må også sørge for å være godt forberedt på hva prosessen innebærer fra begynnelse til slutt. Kvinnen som ønsker å være surrogat gjennomgår både psykiske og fysiske tester på forhånd for å se at hun tåler å være surrogat. Hun blir ivaretatt av leger, advokat og psykolog gjennom hele prosessen, og hun er godt forberedt på at hun ikke skal beholde barnet hun bærer.
Jeg har foreløbig landet på at surrogati bør bli lovlig innad i Norge. Dersom en kvinne kan hjelpe et par som hun er veldig glad i med å få barn, hvorfor skal staten nekte dem? På hvilken måte er dette så annerledes enn kunstig befruktning? Dessuten vil det kunne redusere sannsynligheten for surrogati i utlandet der økonomiske motiver trolig veier tyngre enn å skulle hjelpe foreldrene.
Les også om engelske Michelle Hickman: http://www.klikk.no/foreldre/barnimagen/bligravid/article343101.ece
Hentet fra: http://liberalebolge.blogspot.no/2012/09/surrogati-og-forbud.html