Ideologisk utfordring

SVs landsstyre har vedtatt en ideologi debatt; det ser vi med spenning frem til. Vi i Venstre har kontinuerlig slike debatter og skal legge frem vårt prinsipprogram til våren, skriver Olaf Thommessen.

**OBS! Denne artikkelen ble første gang publisert for 16 år siden.**


Venstre og SV deler noen av de samme politiske merkesakene; vi er begge opptatt av miljøvern. Vi er begge opptatt ev en sosial profil på samfunnet, herunder ønsker vi en mer liberal og åpen flyktning og asyl politikk. Her stopper imidlertid likhetene — noe vi vel begge er glade for.

Er valgfrihet truende?
Der SV står på den ideologiske venstresiden — nemlig på en sosialistisk plattform — står vi på en liberal og sosial en. Sosialistene mener at det er nødvendig med en sterk sentral dirigert stat som skal organisere samfunnet. En stat som i utgangspunktet er skeptisk til privat initiativ og som mener at den staten er det beste verktøyet til å regulere og utforme den enkeltes liv. Valgfrihet er i så måte en trussel mot et velfungerende sosialistisk demokrati.

Vi står steilt i mot et slikt syn. Vår ideologiske plattform er basert på at det enkelte individ vet best selv hva som er best henne og hennes liv. Venstre vil hevde at staten kun er et verktøy til å legge forholdene til rette slik at hver enkelt selv kan bestemme hvordan ens fremtid skal utformes. En sosial og liberal ideologi vil i så måte sette individet og dennes valgfrihet i sentrum — med tillitt til at hun vil forholde seg til både lover, regler og etiske rammer.

Derfor er for eksempel Venstres familiepolitikk basert på betydelig grad av valgfrihet og fleksibilitet — med bla. en fleksibel barsel permisjon over en periode på mange år.

Liberal ideologi
En sosial og liberal ideologi vil alltid kjempe en to-fronts krig; mot sosialismen på den venstre side — og markedsfanatismen på den høyre side. Vi deler sosialismens fokus på de svakeste blant oss — men vi deler ikke dens kollektive virkemidler. Der sosialister gjerne vil ha politiske virkemidler som skal treffe alle — treffer de vanligvis derfor ingen. Venstre ideologi tar utgangspunkt også i individet som faller utenfor. Vi tror at hvert enkelt menneske trenger å bli "sett" med sitt unike utgangspunkt og at virkemidler som skal hjelpe henne — må baseres på hennes unike utgangspunkt. Dette enten det gjelder fattigdom, rus, forfølgelse el. l.

Venstres politikere er bare måtelig opptatt av vi alle skal få det litt bedre. Vi er spesielt opptatt av at noen skal få det mye bedre. Folk flest i Norge har det bedre enn noen gang — unntatt noen. Noen som ikke får ta del i fritids-aktiviteter på skolen. Noen som ikke kan ta del i demokratiet fordi de jobber hardt og er konstant bekymret for om budsjettet rekker denne måneden. Ti-tusenvis av barn lever primært av sosiale stønader. Disse individene vil vi skal få det mye bedre — basert på deres egne behov og individuelle kvaliteter. Derfor er våre forslag om en garantert minsteinntekt (borgerlønn), omfordeling av barnetrygden med mer, grunnleggende liberale tiltak som tar individet og individets valgfrihet på alvor.

Markedet løser ikke alt
Vi deler den individuelle orienteringen med noen av de borgerlige partiene; men vi deler ikke deres klippefaste tro på at markedet regulerer seg selv til enhver tid — og for enhver pris. Vi tror det er nødvendig med offentlige prioriteringer og å fokusere på alle dem som ikke kan ta del i denne selv-reguleringen. For oss er, eksempelvis, ikke konkurranseutsetting noe mål — men kan være et pragmatisk middel til å oppnå bedre offentlig tjenester.

SV, leser vi, har fortsatt en klippefast tro på Marx. Der Marx fikk rett gjelder utviklingen av kunnskapssamfunnet. I det nye norske kunnskapssamfunnet vil vi ha industri basert på den enkeltes arbeiders kunnskap; kunnskapen vil være den nye kapitalen. Og den vil eies av arbeideren. Marx fikk altså rett….Derfor er kunnskapsminister Djupedals hvileskjær hva angår forskning en ideologisk anakronisme for SV — så vel som for oss i Venstre.

Fremtids-pessisme
Til sist deler vi ikke SV’s fremtids-pessisme der globalisering og internasjonalt samarbeid er vondt og vanskelig. Vi omfavner globaliseringens muligheter — og er oppmerksomme på dens farer; der skal vi legge brystkassa frempå og lære å takle. Venstre vil aldri la enkeltindivider lide i et annet land — fordi vi tror vi vet bedre en henne hva som er best for henne — under dekke av frykt for sosial dumping (i realiteten usolidarisk vern av egne arbeidsplasser).

Så kjære politiske kolleger på den sosialistiske side; hansken er kastet; kjør debatt.

**OBS! Denne artikkelen ble første gang publisert for 16 år siden.**