CO2 regnskap og selvforsyningsgraden.
Per i dag står vi ovenfor mange utfordringer i landbruket. På den ene siden presser vi på for å få større enheter, rasjonalisering og mer effektivitet. Samtidig ønsker vi å fokusere på miljøet, og ord som kortreist mat, kulturlandskap begynner å bli utslitte utrykk. Vi trenger handling og en politikk som er helhetlig. Vi mener at norsk landbrukspolitikk har mange flotte sider, men den er inkonsekvent i forhold til helhetlig miljøprofil. Vi må tenke globalt og handle lokalt.
Vi spiser bokstavelig talt opp regnskogene som er verdens lunger. Hvert år stapper du i deg mer enn din egen vekt i soyabønner. Det går med cirka 109 kilo soya per nordmann per år for å holde hjulene i gang hos bønder og fiskeoppdrettere. Fra skogsarbeideren starter huggingen og brenningen av regnskogen i Sør Amerika til maisen, soyaen etc er kommet på forbrettet hos Dagros og sau i Norge produseres det tonnevis av C02. Et regnskogsområde på størrelse med Belgia avskoges årlig for å gi blant annet nok soya til norsk landbruk. Per i dag importerer vi ca 500.000tonn med soyamel hvorav 400.000 tonn går til råstoff til kraftfôr. Om vi skal kunne demme opp for noe av skjevheten må vi styrke selvforsyningsgraden i Norge (Vi importerer fortsatt over 50% i dag)
Norge gror igjen, og tonnevis med mat visner bort og blir ikke utnyttet på beite.
Strukturrasjonaliseringen og landbrukspolitikken har ført til at man drifter stort og oppfordrer gardbrukere til å bruke kraftfôr og heller la dyrene gå inne, isteden for ute på beite. Dette for å få mer melk, kjøtt og fisk på stadig kortere tid, til en billig penge.
Det må være i samfunnets interesse at det gjøres økonomiske grep for å stimulere til utmarksbeite, både for å skåne miljøet og ikke minst for å skape miljø. Økt dyrevelferd, mindre transport av for, og hindre gjengroing av utmarksområder er i alles interesse. Kulturlandskapsbeite kan også legges inn under grønn boks i WTO og dermed sikre bøndenes inntekt ved et eventuelt frafall i produksjonsstøtte.
Vi kan få en vinn vinn situasjon. Et velpleiet kulturlandskap, vi vil få den gamle seterkulturen til å blomstre, som er veldig bra for reiselivet. Vi vil få bedre og sunnere produkter. Vi vil gjøre oss mindre avhengige av importerte innsatsfaktorer i matproduksjonen. Øke trafikksikkerheten ved at det vil være færre trailere på veiene, særlig på de smale farlige veiene i distriktene.
Ved å stimulere til utmarksbeite kan man oppnå mange positive ting. Hvordan kan vi oppnå dette.?
– Gi økonomisk stimulans til utmarksbeite for å beite ned gjengroing, ved å besørge trygg økonomi til de gardbrukerne som benytter seg av utmarksbite.
– Tilrettelegge og lage nytt regelverk for utmarksbeite for okser / kastrater.
– Gjøre utmarksbeite for okser/kastrater minst like lønnsomt som intensiv inneforing med kraftfôr basert på råvarer fra Sør Amerika.
– Støtte til seterdrift, for å skape miljø, turisme og ta tilbake utmarksområdene.
Hva kan konsekvensene bli?
– Dette vil kunne resultere i mindre forbruk av kraftfôr i sommerhalvåret,
– Reduksjon i nedhugging av regnskogen og reduksjon i forurensingen ved frakt av foret til Norge.
– God utnyttelse av det foret som i dag vokser vilt på utmarksbeite.
– Velstelt kulturlandskap som vil være innbydende for fritidsbruk og turister.
– Det er påvist at utmarksbeite gir bedre kjøtt enn de dyrene som kun spiser ensidig kraftfôr, og grovfor og er innendørs i små bokser.
– Vi kan med rette kalle slik produksjon kortreist, og miljøvennlig.
– En forbedret dyrevelferd.
– Mindre tungtransport langs veiene i sommerhalvåret, dette kan øke trafikksikkerheten.