Tronstad bekrefter her den politiske glideflukt, som Senterpartiet ofrer på regjeringssamarbeidets alter. Hvor han bruker argumentene om reduksjon i bruken av kontantstøtte og “likelønnsproblematikk” som hovedargumenter for å revurdere ordningen med kontantstøtte. I samme sammenheng lanserer han et forslag om å revidere ordningen med et krav om at foreldrene skal bruke mer tid sammen med barna for å være berettiget til kontantstøtte. Slik jeg oppfatter dette, motargumenterer Tronstad seg selv.
En reduksjon i bruken av kontantstøtte i en situasjon hvor tilbudet av barnehageplasser har økt, bør bare bekrefte at når småbarnsforeldrene får tilbud om barnehageplasser, tar de imot tilbudet så fremt at ikke deres livssituasjon er slik at de ønsker å prioritere sin tid til omsorg for sine småbarn og ikke trenger barnehage. De gjenværende kontantstøttemottakere er da de som bruker mer tid på barnet, og de som fortsatt ikke har tilbud om barnehageplass. Det omfatter de som bor på mindre steder uten barnehagetilbud slik som jeg beskrev det i forrige debattinnlegg, de som bor i kommuner som ikke har full barnehagedekning enda, og foreldre som har barn som er født mellom september og mai.
Det som er viktig og merke seg i departementet sin definisjon av full barnehagedekning i tillegg til at det kreves et barnehagetilbud innen kommunens grenser, er at det omfatter alle som har fylt ett år ved hovedopptaket i august. Dessverre er det ikke slik at alle barn i Norge blir født om sommeren, og for foreldre som får barn utover høsten og vinteren vil svangerskapspermisjonen utløpe på samme tid året etter. Fram til august vil da barnet ikke ha rett til barnehageplass, og foreldrene må da i denne perioden som i gjennomsnitt vil være ca 5 måneder for det enkelte barn, organisere annet barnepass.
Valget for de politiske partier blir da om de ønsker å utelukkende prioritere ordninger overfor de mest ressurssterke, eller om vi også skal sikre en minimumskompensasjon for de som faller utenfor de etablerte tilbud av forskjellige årsaker. Her er det nok bare Senterpartiet sitt valg som vi ikke kan forutsi, og partiets videre prosess med en ordning som sikrer en geografisk likebehandling som kontantstøtten gjør, vil si svært mye om hvor sterk Senterpartiet prioritere målet om å sikre spredt bosetning i forhold til behovet om å samordne sin politikk med sine to koalisjonspartnere. I en slik sammenheng er det ikke mulig å gjemme seg bak et vedtak fattet av Unge Venstre. Ungdomsorganisasjonen stiller ikke til valg, og Venstres programprosess har en helt annen forankring og kvalitetssikring enn vedtak fattet av vår ungdomsorganisasjon.