Venstre satser på lærene

Den digitale teknologien revolusjonerte samfunnet. Hvordan den enkelte mestrer å yte, lære og produsere innenfor dette teknologibaserte samfunnet, er kritiske faktorer for alle som er avhengig av mennesker og kompetanse, skriver organisatorisk nestleder Lill Solvi.

**OBS! Denne artikkelen ble første gang publisert for 16 år siden.**

Læreren

Foto: A.Hovstø

Utfordringen er aktuell i både offentlig og privat sektor. Det bekymrer næringslivet, og det har satt skole på dagsorden på alle politiske nivåer. Venstre mener det er særdeles viktig at lærerne får troen på at de kan utvikle skolen.

Pedagogikken utfordres av barn og unge som har hatt IKT som lek og underholdning gjennom hele oppveksten. I motsetning til lærerne kjenner de ikke noen annen virkelighet enn den moderne medieverdenen. Opplæringen blir slik satt under press av ungdom med selvbevisste krav. Dette er stimulert fram gjennom erfaring med interaktive medier som gir umiddelbar respons på deres aktivitet. Når det er snakk om opplæring ut fra elevenes forutsetninger, blir dette forstått på en annen måte av de unge enn av skolens lærere og ledere. Dette kan være noe av forklaringen på at alt for mange dropper ut av den videregående skolen. Det kan også være en av årsakene til at unge velger bort fag som matematikk, fysikk, kjemi og biologi. Skolen har en annen tilnærming til læring enn hva et økende antall unge og deres foreldre forventer.

Slike selvbevisste krav til eget liv er vår moderne tids store utfordring. Derfor er det ikke bare urimelig, men inkompetent å overlate dette til den enkelte lærer. Her ligger det en udetonert bombe som kan resultere i enda dårligere rekruttering til læreryrket om avstanden mellom ungdoms forventninger og undervisningstilbudet øker. Venstre har innsett at dette krever aktiv innsats. Venstre vil derfor satse på skolen gjennom å innføre et kompetanseår for lærerne.

Skolen må tilpasses ei ny tid som krever en utvidet forståelse av hva som ligger i begrepet kompetanse. Den ene siden av dette er koblet til formell kompetanse. Det vil si kunnskap overført gjennom utdanning. Den andre er realkompetanse. Her snakker vi om evnen til å anvende og videreutvikle den kunnskapen som vi har. Alle lærere har for eksempel lært mye om kommunikasjon, men flertallet ble utdannet før utbredelsen av informasjonsteknologien.

Denne teknologien har endret menneskene og samfunnet. Den har gitt oss nye yrker, endret næringslivet, influert på politikken, teletjenestene, betalingsformene, markedene, de sosiale omgangsformene, og mye, mye mer. Det er med andre ord ikke ett fag i skolen som er uberørt av denne utviklingen. Faktumet er at endringer nå skjer raskere og raskere på grunn av at avstanden mellom mennesker over hele verden er blitt mindre. Dermed pushes utviklingen av aktive mennesker med et sterkt løsningsfokus. Noen yrkesgrupper er mer påvirket av dette enn andre. Barn og unge er en del av denne kulturen. Det viser nødvendigheten av å fornye og tilpasse den kunnskapen vi har til endringer og nye behov.

En god skole er vesentlig for å kunne løse framtidige utfordringer innen så vel næringsliv, som omsorg, klima, energi og miljø. Politikerne bestemmer tilbuds- og skolestrukturen. Slik kan de sørge for at vi har kvalifisert arbeidskraft innen både nye og tradisjonelle tjenester. Ledelsen ved hver enkelt skole må ta ansvar for at pedagogiske utfordringer kobles mer direkte til resultater og kompetanseutvikling. Læring må blant annet bli mer orientert ut i fra den enkelte ungdoms bestrebelser på å finne seg en berettiget og anerkjent plass i arbeidslivet. Det er i yrkeslivet unge mennesker får bekreftet sin tilhørighet til storsamfunnet. Retten til arbeid har slik sett fått utvidet betydning. Pedagogisk kompetanse innebærer i så måte å sikre at den enkelte identifiserer egne forutsetninger, samt følges opp slik at han eller hun lykkes.

Barn og unge er en ressurs for samfunnet. Lærerne er vårt viktigste verktøy når vi vil utvikle denne ressursen gjennom skolen. Å anvende lærernes kompetanse på en strategisk riktig måte, er dermed avgjørende for skolens utvikling. Det krever tydelig og kvalifisert lederskap. Utfordringen ligger i at det ikke finnes eksakte løsninger og forbilledlig kunnskap om hva som skal til for å gjøre det enkelte utdanningstilbudet attraktivt. Her må skoleledelsen ta ansvar og jobbe målrettet slik at avstander mellom brukernes behov og skolens praksis blir minst mulig. Det krever motiverte lærere og det krever aktiv ledelse.

Lill Solvi
Organisatorisk nestleder i Nord-Trøndelag Venstre

**OBS! Denne artikkelen ble første gang publisert for 16 år siden.**