Jeg hadde vært på Venstremøte i Skien for å lytte til Odd Einar Dørum. Min favorittpolitiker. Tema var ungdom og rus. Dørum er sterkt opptatt av å ta ansvar for de som faller utenfor.
Om at velferdssamfunnet må måles etter hvordan vi tar vare på de svakeste. Ekte solidaritet handler om å prioritere de som sliter, det vil si hjelpe enkeltmennesker som trenger det. Han holdt et glitrende foredrag om sosialt ansvar og behovet for å bry seg. Jeg var svært oppglødd og inspirert til politisk innsats!
På vei til bilen går jeg opp Kverndalen. Det er mørkt, og jeg hører en dyp stemme rope bak meg:
“Du, fine dame, stopp – jeg må prate med deg”.
Redselen for igjennom kroppen min. Alene og mørkredd, var det en situasjon jeg ikke likte. Jeg torde ikke stoppe, så jeg fortsatte å gå rolig. Stemmen bak meg ga seg ikke og han begynte å løpe etter meg mens han ropte høyere:
“Du, fine dame, jeg skal bare prate med deg!” Vær snill og stopp!
Det var da tankene om det sosiale engasjementet til Odd Einar Dørum snurret som film inne i hodet mitt. At vi må bry oss om hverandre. Ikke minst om de som virkelig trenger det. Det er noe politikere ikke bare må snakke om, men gjøre noe med i praktiske handlinger – hadde Odd Einar Dørum akkurat sagt. Til meg.
Så hva gjør jeg? Jo, jeg stopper. Snur meg rundt, og ser en av byens “løse fugler” komme løpende mot meg. Skjeggete, møkkete, rufsete og alt for tynnkledd i høstkulda.
Jeg venter til han står rett foran meg, og han ser nok jeg er redd. Han sier;
“Så fint du stoppa. Jeg skal ikke gjøre deg noe vondt eller tigge om penger. Jeg vil bare fortelle deg noe. Jeg trenger noen som kan høre på meg. Har du tid?”
“Ja- jo det har jeg vel”, sier jeg litt usikker og spør hva det gjelder: Han forteller:
“I dag fikk jeg beskjed om at jeg skal få min egen leilighet. Tenk et eget sted å bo! Det har jeg aldri hatt før”.
Han snakker om livet sitt. Om en rotløs tilværelse uten faste holdepunkter, både materielt og menneskelig. Aldri et eget sted å bo, kun avhengig av at noen har gitt han en slitt madrass å sove på. Han snakker om et liv i rus og problemer, og om kamerater som ikke alltid har vært like gode kamerater.
Jeg lytter og sier ikke et eneste ord.
Han avslutter med å si:
“Dette har vært den lykkeligste dagen i mitt liv! Ikke bare har jeg fått egen leilighet, men mest av alt for at du har lyttet til meg og tatt meg på alvor. Ingen har gjort det på denne måten før. Du kan i hvert fall ikke være politiker! Takk skal du ha, fine dame”.
Så nynnet han glad på en sang og forsvant ned mot sentrum. Lykkelig over at noen ville lytte til han. Tenk, bare lytte til han!
Jeg ruslet videre alene i mørket med hodet fullt av tanker. Om Odd Einar Dørums politiske budskap og sosiale engasjement. Om hverdagen til ” kameraten” min og hvor lite som skulle til for at han fikk den beste dagen i sitt liv. Om at det kanskje er mennesker langt nede på rangstigen i samfunnet som gir “oss andre” de sterkeste inntrykkene. Han skulle i hvert fall bare visst hvilken opplevelse han ga meg. Slik sett var det ikke bare han som fikk en merkedag, men han skapte også et gripende øyeblikk i mitt liv. Jeg glemmer det aldri!
“Du kan i hvert fall ikke være politiker”, sa han til meg. Der jeg gikk hjem fra et av mine første møter som hadde gjort meg oppglødd til å bli – ja, akkurat politiker