Namdalinger, forén eder!

Øystein Mørkved, politisk nestleder i Nord-Trøndelag Venstre, tar i et leserinnlegg til orde for å samle Namdalen til et rike.

**OBS! Denne artikkelen ble første gang publisert for 15 år siden.**


Innlegg av Øystein Mørkved, politisk nestleder i Nord-Trøndelag Venstre

Oystein Morkved

Foto: Vidar Grundetjern

Dagens kommunegrenser har ligget faste siden 1963. Inni kommunene har det meste forandret seg. Tjenestetilbudene er mye mer omfattende, det samme med kravene til hver enkelt kommune. Mye tyder på at nye oppgaver er på vei; den varslede samhandlingsreformen vil bli et stort løft for mange kommuner. Samtidig har motviljen vært stor mot å forandre på kommunegrensene, vi argumenterer gjerne med både lokaldemokrati og distriktspolitikk når dette temaet kommer opp i samfunnsdebatten.

En ting er imidlertid sikkert; den nåværende situasjonen vitner ikke mye om lokaldemokrati. Vi har tre forskjellige regionsamarbeid i Namdalen, og velgerne har bare en indirekte innflytelse på hvem som skal representere dem i disse organene. I tillegg er det en del samarbeid mellom kommunene utenfor og på tvers av disse organene. Og tendensen peker bare en veg: det blir etter hvert flere omrader det blir behov for samarbeid, ikke færre. Helsesektoren står nå for tur, og i neste omgang må vi kanskje forvente at kommunene må begynne å samarbeide om skolene, ikke minst for å skaffe tilveie den kompetansen som skal til for å drive en moderne oppvekstsektor.

Hvis vi ser regionrådene, samkommunene, samarbeidsavtalene og IKS-ene i sammenheng, må man etter hvert spørre seg hvor beslutningene egentlig tas. Særlig i småkommunene er lokalpolitikken i ferd med å bli et tomt skall, uten reell innflytelse på verken økonomien eller politikken. Og da må man spørre seg hvor mange forvaltningsnivåer vi egentlig skal ha mellom kommune og fylke. Jeg mener at det skal være ingen – nettopp av hensyn til borgernes rett til å bestemme hvem som skal representere dem.

Taperne denne utviklingen er innbyggerne, som sitter igjen med bare en illusjon av å ha innflytelse på lokalpolitikken. Når den illusjonen brister, har demokratiet tapt. Valgdeltakelsen vil gå ned, og politikerne vil miste legitimiteten, som de tidligere har mistet makta og ansvaret. Namdalen vil gå over fra å bli styrt etter de folkevalgtes visjoner, til å bli administrert av interkommunale byråkrater.
Svaret på disse utfordringene ar at Namdalen må samles til ett rike.
Et slikt syn vekker selvsagt reaksjoner og forferdelse i kommunehusene rundt omkring, og ord som sentralisering og avfolking er gjerne sentrale i motargumentene.

Kampen om den høyt utdannede arbeidskraften vil, i takt med økende krav til kommunene, bli framtidas utfordring til kommunene. Og tendensen viser at utkantkommunene allerede i dag sliter med å møte denne utfordringa, spesielt der kommunene bare kan tilby deltidsstillinger. Mange tjenester er derfor allerede sentralisert i diverse samarbeidsordninger, og den utviklingen går bare en vei. Videre er det ikke rådmenn og ordførere som skaper bolyst på bygdene, men gode skoler, utviklingsmuligheter og offentlige tilbud. Hvis viljen er til stede, vil en samlet Namdalen Kommune ha muskler til å opprettholde levende bygder i hele Namdalen. Alle namdalspolitikerne jeg kjenner, til og med de fra Namsos, har et sterkt ønske om nettopp det.

Namdalen vil også stå mye sterkere utad. Det er bedre for en ordfører å komme til Oslo og legge fram sine krav til departementet med 38 000 innbyggere i ryggen, enn å be for sin syke mor med 3 800. Med et unisont Namdalen vil det være lettere å få støtte til å bygge bru til Jøa, opprettholde et godt hurtigbåttilbud og få satt i stand Namdalsbanen.

Det viktigste argumentet ligger imidlertid hos borgernes rett til å velge de som virkelig bestemmer. I en kommune som er stor nok til å løse oppgavene på egen kjøl, vil beslutningene tas i kommunestyresalen. Ikke i regionrådene, samkommunene eller IKSene, men i det forum som borgerne selv har satt sammen.

Det er en utfordrende tanke å samle namdalingene. På dette feltet er vi konservative av natur. Og selvsagt vil vi støte på hindringer og uenighet i enkeltsaker. Samarbeidsorganene har imidlerid hatt en positiv virkning; vi har sett at vi greier å samarbeide på tvers av de nåværende kommunegrensene, til tross for gnisninger og lokaliseringsstrid.
Namdalinger i alle kommuner, foren eder!

**OBS! Denne artikkelen ble første gang publisert for 15 år siden.**