Til to spesielle menn

Valget er vel overstått. For Venstres vedkommende kanskje ikke vel, men i hvert fall overstått. Navn på direktevalgte og utjevningsmandater er endelig godkjent, og 169 representanter bør være klare til innsats for hele folket.

**OBS! Denne artikkelen ble første gang publisert for 15 år siden.**


Valgkampen i Telemark har vært raus og real. Ingen har tatt spilleren, men ballen. Vi kandidater har oppmuntret hverandre og ønsket hverandre lykke til selv om vi har vært konkurrenter. Jeg har oppriktig fått et godt forhold til disse menneskene som vil noe for Telemark. Selv om det er med ulikt utgangspunkt, ulike personligheter og ulike politiske prioriteringer.

Og disse to spesielle menn som denne kronikken skal handle om, er ikke Torbjørn Røe Isaksen eller Geir Bekkevold. Selv om jeg har blitt gode venner med disse og unner de plassen på tinget. De spesielle menn er heller ikke de som har støtta meg hjemme, selv om de også hadde fortjent heder og ære i en kronikk. De spesielle menn er antagelig ikke noen som har stemt på meg heller. Og hvem er de da?

Ikke vet jeg deres navn. Ikke vet jeg hvor de bor. Ikke vet jeg hvor gamle de er. Ikke vet jeg om de leser denne kronikken. Men det jeg vet, er at de har gjort et uslettelig inntrykk på meg uten at de selv vet det.

Den første spesielle mann møtte jeg på en stand. Han kom forsiktig bort til meg å ville ha en prat. I løpet av samtalen kom det frem at han gikk på metadon. Ha ga meg en livsskildring som fikk meg til å bli rimelig spak. Politiske argumenter nyttet ikke i den samtalen. Det ble rett og slett umulig å komme med partipolitisk propaganda, mitt oppe i denne livshistorien. Det var bare for meg å lytte. Og jeg ble rørt av den livsviljen han viste.

Den andre spesielle mann møtte jeg på gata. Når han så meg, ropte han til kameraten: "der kommer det en politiker", og han var tydelig interessert i politikk. Han var en av de som ikke er en del av det vanlige arbeidslivet. En som mange vil si har falt utenfor og er blant de vi kaller ressurssvake. Det var en sterk opplevelse å prate med han, spesielt fordi han hadde mer omtanke for andre enn seg selv. Hans fokus var på kameratenes muligheter til å klare seg selv.

Jeg kaller de spesielle med et stort positivt fortegn. Egentlig burde jeg kalt de unike. For på mange måter er de mer innsiktsfulle enn flertallet, selv om de blir oppfattet som noe helt annet. De blir sett på som et samfunnsproblem og utgiftspost, men har en visdom vi andre burde lære av.

Denne valgkampen har vært full av spørsmål fra ulike særinteressegrupper, for at de skulle finne ut hvilke parti som talte deres sak. Jeg skjønner godt at en særinteressegruppe arbeider for medlemmenes sak. Det er jo akkurat det de skal. Men hva med disse to spesiell menn som ikke er i en organisert gruppe som taler deres sak? Hvilke forventinger kan de ha til de nyvalgte 169 stortingspolitikerne, om at deres utfordringer i livet skal bli prioritert i neste års statsbudsjett?

Hvis disse to spesielle mennene er representative for den gruppen vi kaller ressurssvake, så må vi tenke annerledes. En ting er at de ikke lever et A4 liv med fast jobb, kone, to barn, hus, Volvo stasjonsvogn og hund. Men jammen har de perspektiver på livet og meninger om hva rettferdighet er. Maken til omsorg, solidaritet og rettferdighetssans for sine kamerater fra noen som egentlig har nok med seg selv, skal man lete lenge etter. De har en optimisme man ikke skulle tro det var mulig å ha i et slikt kronglete liv de lever.

De har meninger og holdninger vi andre har glemt på veien til vårt gode liv.

Tonje Løwer Gurholt

**OBS! Denne artikkelen ble første gang publisert for 15 år siden.**