Leserbrev fra Oppegård Venstres gruppeleder, Inger Johanne Bjørnstad

Leserbrev fra Inger Johanne i Østlandets Blad:

Var det så meget bedre før?

**OBS! Denne artikkelen ble første gang publisert for 12 år siden.**


Det pleier å være den eldre generasjon som påstår at det var så meget bedre før. Nicholas Wilkinson skriver i "signert" på lørdag at ungdommen i dag er dømt til boligløshet. Han påstår det har blitt vanskeligere for ungdommen å komme inn på boligmarkedet etter dereguleringen. Jeg var ung og ny på boligmarkedet rundt 1970, under det systemet han forherliger. (Da var også finansmarkedet regulert.) Jeg tror heller ikke Wilkinson synes det er bedre med regulerte priser og store beløp under bordet ved overdragelse av leiligheter. Det var en hemmelighet som alle visste på den tiden.

Løsningen hans er at kommunene sørger for at ungdommen får et sted å bo, ved å reservere boliger for førstegangskjøpere og studenter. Sist politikerne i Oppegård reserverte leiligheter som kommunen kunne fordele, var det null interesse. Det er her selvfølgelig snakk om pris. Dersom en slik reservering for førstegangskjøpere skal ha noen effekt, må kommunen bidra med kapital. Oppegård kommune etablerte for noen år siden en ordning med utleieboliger for unge boligsøkende. Det har ikke vært veldig trangt i den køen de siste årene, men flere har blitt hjulpet. Da med en liten subsidiering fra kommunen. For å snakke om de gode, gamle dagene. Vi måtte starte med dårlig standard og små leiligheter. Innskuddet, uten svarte penger, var på nivå med brutto nybegynnerlønn for lektorer. Barnehager fantes knapt. Det var også den gangen mulighet for å gjøre boligkarriere, men med større risiko enn i dag. Vi kunne ikke forutse at den økonomiske veksten på 60-tallet stort sett ville fortsette.

Wilkinsons skremselspropaganda om hvor ille det har blitt, tar utgangspunkt i 1992, som var et absolutt bunnår for boligmarkedet "i nyere tid". Etter det har det vært en betydelig vekst — både i priser og nybygging av boliger. Gjeldsslave blir man ikke av at boligprisene går ned. Problemet oppstår hvis man kort tid etter kjøpet må flytte og derfor selge boligen i et lavere marked, eller hvis renten stiger mye, eller om man blir arbeidsløs i lengre periode.

Presset i boligmarkedet vil ikke lette av at kommunene sørger for at førstegangsetablerere får en bolig. Det er alle vi andre som bytter bolig, som er den største drivkraften i dette markedet.
Oppegård kommune har ca 330 boliger til ulike formål, hvorav kommunen eier de fleste. Filosofien fra kommunen er at når kommunen eier, får de verdistigningen. Jeg ville heller si at da får ingen andre verdistigningen, siden kommunen ikke selger. Det kan være greit nok.

Men kommunen sitter i dag med en betydelig gjeld. Og større blir den når vi får bygget flere sykehjemsplasser. Det eneste området som nå er regulert for alle, er omsorgsboligen. Det er den siste boligen før man blir så dårlig at heldøgns pleie (ikke bare omsorg) er nødvendig. Kanskje kan vi som har nydt godt av boligkarrieren og sitter i hus med stor egenkapital, bidra med kapital også til den kanskje siste boligen? Hvorfor skal kommunen eie den, når vi mesteparten av livet har eiet vår egen bolig? Dette er kun snakk om hvordan vi organiserer det — slik at kommunen yter omsorgstjenesten, og jeg som beboer fortsatt bor i min egen (omsorgs)bolig. Arvingene får vente.

De statlige tilskuddene kan brukes til sykehjemsplasser og til kjøp av omsorgsboliger til de som ikke har egen bolig.

Inger Johanne Bjørnstad
Gruppeleder Venstre i Oppegård
– et sosialliberalt parti

**OBS! Denne artikkelen ble første gang publisert for 12 år siden.**