Ikke la legevitenskapen dominere ultralyd-debatten

Norge er i ferd med å utrydde mennesker med Downs syndrom.

**OBS! Denne artikkelen ble første gang publisert for 13 år siden.**


90 prosent av de som får påvist Downs syndrom hos fosteret tar abort i dag, ifølge et oppslag i Aftenposten nylig. Da mener jeg at vi bør stoppe opp litt Og reflektere litt over hvilke etiske utfordringer som dette innebærer?
Jeg er selvfølgelig for selvbestemt abort, men dette dreier seg om noe mer!
Hva innebærer det å fjerne alle mennesker hvor det påvises avvik fra det normale? Det er en stygg historie som vi dermed blir en del av. Og enda viktigere: vi kan miste oss sjøl i jakten på feilfrie avkom.

Steriliseringsteknologi

Arbeiderpartiet og Frp har foreslått å innføre rett til ultralyd i uke 12 av svangerskapet. Og det sies blant annet følgende:
«Uke 12 er ideell for å se etter tegn på kromosomfeil, som Downs og Trisomi. Dette kan legen vurdere ut fra nakkefold, nesebein og lengde på lårbein».
I mellomkrigstida var biologer og leger opptatt av raseteorier, Sosialdarwinisme og steriliseringsteknologi. I 1933 ble lov om tvangssterilisering vedtatt av Stortinget mot en stemme. Jeg tok kontakt med Stortinget for å finne ut hvem som stemte imot. Han var dessverre ikke fra Venstre.
Det var Gjert E. Bonde fra Bergen som var representant for Samfundspartiet. Denne loven, samt ny teknologi, sørget for å sterilisere 4000 tatere, psykisk syke og kriminelle.

Forfengelighet

Denne måten å tenke fikk som kjent katastrofale følger under siste verdenskrig med utryddingsleire av såkalte «undermennesker».
Verden ble sjokkert over masseutryddelsen av jøder, funksjonshemmede og homofile. Men noe av dette tankegodset finnes altså fortsatt. Og preges av frykten for avvik og jakten på det perfekte og feilfrie menneske.
Det er lett å se at forfengelighet er en sterk drivkraft hos oss mennesker. Forfengelighet er stort sett en harmløs last, men når forfengeligheten kobles opp mot en statlig systematisk jakt på å utrydde mennesker med Downs syndrom – da må noen av oss si fra. Det er det jeg forsøker nå.

En berikelse

Jeg har en sønn med Downs syndrom som er 22 år gammel, som jeg er veldig glad i. Like glad i ham som i mine to normale døtre. Dere må tro meg på det!
Mange tenker på at det å få funksjonshemmede barn bare som en byrde, men for meg har det vært en berikelse. Det skal jeg forsøke å forklare, selv om det er vanskelig.

Dette har vært mitt livs viktigste reise. Fra det sjokket og sorgen da han ble født og til i dag hvor jeg er svært takknemlig for at jeg har en slik sønn. Som er rikt utstyrt når det gjelder kjærlighetsevner – det kan vi ikke akkurat si om alle som vi møter.
Som i det øyeblikket han går inn i rommet gjør noe med oss. Bringer oss nærmere sammen – får fram det gode i oss. I senmiddelalderen ble engler ofte framstilt med skrå øyne og mongoloide trekk.
Mange av våre venner har takket for at de har fått møte Tord og sier at det har betydd mye for dem, uten at verken jeg eller dem kan forklare helt hvorfor. Men dette handler grunnleggende sett om våre verdier.
Og at den teknologiske utviklingen innenfor fostervannsdiagnostikk må ikke få bestemme hvem som har feil og må fjernes. Hvor det blir kort veg over til det som kalles designbabyer, hvor det i neste omgang vil handle om kjønn, hårfarge eller intelligens, fjerne alle fostre som har IQ under 70? – ca. tre prosent av befolkningen har det.

Vår humanitet

Dette er en farlig veg som dreier seg om etikk. Hva er etikk? Etikk handler djupest sett om hva vi synes er riktig og galt. Og alle mennesker er i prinsippet like mye eksperter på det.
Slike viktige spørsmål må ikke overlates bare til medisinske eksperter og politikere uten erfaring med hva dette egentlig dreier seg om.
Dette handler altså like mye om oss selv som om de som har Downs syndrom eller andre avvik. Det handler om vår humanitet, vår grad av sivilisasjon, vår anstendighet.
Ellers kan vi bli en del av en stygg historie, som dyrker forakt for det svake, som tar bort det som ikke passer inn i normalen, eller bruker økonomiske argumenter.
I et spørsmål som grunnleggende sett dreier seg om verdier og om oss selv
Jeg avslutter med lyrikeren Jan Magnus Bruheims ord: «Hjelpeslaus er den som ikkje har nokon å hjelpe og vera god mot. Den mannen bær tyngste børi som ingen ting har å bera.»

Erik Ringnes

Klikk her for å komme til forsiden

**OBS! Denne artikkelen ble første gang publisert for 13 år siden.**