Etter valget høsten 2005 fikk forslaget enstemmig tilslutning i den nye justiskomiteen. 15/12 2005 vedtok odelstinget enstemmig å oppheve løsgjengerloven og oppheve tigge-forbudet fra 1/7 2006. Den nye justisministeren Knut Storberget pekte på bredden bak forslaget og at to regjeringer tett på hverandre hadde ønsket en slik linje.
Løsgjengerloven og tiggeforbudet ble innført i 1907. Den skulle rette seg mot omstreifere, rus og tigging. Rusbestemmelsen førte til at alkoholavhengige mannfolk i praksis kunne sitte så godt som hele livet på Opstad på Jæren. Samfunnet valgte allerede for ca. 40 år siden å fjerne alkoholavhengighet fra kriminalpolitikken og gjøre det til sosial – og helsepolitikk. Selv var jeg sterkt engasjert i dette arbeidet. Jeg syntes det var samfunnsmessig uverdig og uttrykk for en linje om sosial renovasjon å sende alkoholavhengige bort på livstid.
Gjennom årene som fulgte lærte jeg norsk politi å kjenne i deres arbeid som samfunnets døgnåpne sosialkontor. Det har lært meg at sosialpolitikk må få være sosialpolitikk. Når det gjelder adferd som er pågående og plagsom, har vi lovbestemmelser som rammer alle uavhengig av deres sosiale status og etniske bakgrunn. Vi trenger ikke egne bestemmelser for bestemte grupper.
I 2005 var alle på Stortinget opptatt av at mulig menneskehandel i tilknytning til tigging måtte rammes av straffeloven. Dette var sendt på høring og ble fulgt opp av den nye regjeringen. Bestemmelsen er senere vedtatt. Både i saken for Stortinget høsten 2005, i debatten som fulgte og senere var det gjort klart at tiggere må følge samme spilleregler som alle andre i det offentlige rom som f. eks selgere av ulikt slag. Aggressiv og pågående adferd rammes av ulike bestemmelser i politiloven. Dette ble understreket i saken fra min side og senere fra den rødgrønne regjeringen.
(artikkelen fortsetter under bildet)
I 2005 behandlet også Stortinget erstatningsordninger for tatere/romani etter overgrep fra det norske samfunnet. Det var påtrengende nødvendig å tenke annerledes enn i lovgivningen av 1907.
Etter 2006 har den offentlige debatten om tiggingen til dels vært meget engasjert. Tigging sees på som uverdig, og enkelte har beklaget opphevelsen av forbudet i 2005. Denne debatten henger bl.a. sammen med utvidelsen av EØS til å inkludere så godt som alle land i Øst- Europa. Med fri bevegelse av arbeidssøkende kommer også tiggere. Skal vi se annerledes på disse enn vi nå gjør på "løsgjengerne" fra før 2005?
Jeg mente og mener fortsatt at tigging må møtes med sosialpolitiske tiltak. Narkomane som tigger har fått gode alternativ gjennom salg av gatemagasin som "Er lik Oslo" og Kirkens Bymisjons tiltak Lønn som fortjent. Disse tiltakene viser hva kloke mennesker med sosial innsikt kan skape av mer verdige og livsbyggende tiltak enn å tigge.
Frelsesarmeen har i en nylig rapport slått fast at de fleste av tiggerne i Oslo kommer fra to landsbyer i Romania og er fattige mennesker. Frelsesarmeen bygger på sin erfaring fra gata i Oslo og fra studiebesøk til Romania. I forhold til rom-folk som tigger ville det være svært beklagelig hvis Norge skulle innføre tiltak som i praksis ville gi oss en egen sigøynerpolitikk. Det ville være diskriminerende og et nytt trist kapitel i vårt lands historie. Men hva er da alternativet til tigging som livsform for svært fattige mennesker fra f.eks. Romania? Alternativene er praktiske sosiale hjelpetiltak her i landet og mer langsiktige tiltak i landet og landsbyene de kommer fra. Jeg synes Frelsesarmeen har fremmet en serie praktiske tiltak som fortjener å bli lyttet til og bli gjennomført. For rom-folk i Oslo anbefaler Frelsesarmeen: tilbud om overnatting vinterstid, tilgang på sanitære anlegg , etablering av kontaktsentre som tilbyr råd og veiledning. Frelsesarmeen har selv gjort noen tiltak. Sist vinter åpnet de dørene på Fyrlyset i Oslo og etter vinteren har de også åpnet noen dager for mat og dusj. Dette er gode eksempler på enkle ting som kan gjøres. I Romania foreslår Frelsesarmeen: skoledeltakelsesprogrammer, utdanning, materiell hjelp og arbeidsformidling ved samfunnssentre i Romania i samarbeid med lokale myndigheter. I praksis lander Frelsesarmeen på de samme forslagene som bl.a. Economist pekte på som en alternativ vei etter Sarkozys brutale utkastelsespolitikk av sigøynere fra Frankrike.
Tiltakene i Oslo bør kunne finansieres i samarbeid mellom staten og Oslo kommune og tiltak i Romania burde Norge støtte utviklingen av, enten gjennom Europarådet eller via EØS avtalen. Roma-folket bør få oppleve at Europa stiller opp. Norge bør ta de første skritt som støtter Frelsesarmeens rapport.
Dette innlegget har stått på trykk i Dagens Næringsliv