Norsk skole står overfor store utfordringer: flere undersøkelser har vist at elevene ikke presterer så godt som vi skulle ønsket, og at de taper i konkurransen mot elever fra andre land. På bakgrunn av dette er det bred enighet, både blant politikere og fagfolk, om at det er et sterkt behov for å styrke arbeidet med grunnleggende ferdigheter som lesing, skriving og regning i skolen, og at tidlig innsats er nøkkelen for at flere elever skal lykkes på skolen.
Lovfestet rett til leksehjelp de første skoleårene, slik regjeringen nå har innført, er imidlertid ikke et godt virkemiddel for å styrke tidlig innsats og arbeidet med de grunnleggende ferdighetene. Tvert imot virker det lite gjennomtenkt, og det går på mange punkter på tvers av hva forskere, lærere og tidligere erfaringer forteller oss.
Den største mangelen med regjeringens leksehjelptilbud er at det ikke stilles krav til at leksehjelperne skal ha en pedagogisk utdanning, noe som ved de fleste skolene vil si at ufaglærte SFO-ansatte vil være leksehjelperne.
Hvordan kan kunnskapsministeren tro at en ufaglært skal lære barna det læreren ikke rakk innenfor rammene av den ordinære skoledagen når det ikke er penger til mer enn en leksehjelper per 25 elever? Et annet viktig problem med leksehjelpstilbudet slik det nå er utformet, er at det er opp til foreldrene eller elevene selv å avgjøre om de vil benytte seg av det. Tidligere erfaringer med leksehjelp har vist at det ofte er de elevene som trenger tilbudet minst som benytter seg av det. De skoleflinke elevene fra ressurssterke hjem har tradisjonelt vært de flittigste brukerne av slike tilbud, mens elevene som strever mer, og som kanskje ikke blir like sterkt oppmuntret hjemmefra, uteblir.
Mange har også uttrykt bekymring for at tilbudet om leksehjelp i kommunal regi vil svekke foreldrenes plass i opplæringen av egne barn. I behandlingen av saken om gratis leksehjelp i Stortinget før sommeren, fremmet en samlet opposisjon følgende merknad: «Dersom man fjerner hjemmeleksene, så fjerner man et av de siste møtepunktene hvor foreldrene kan engasjere seg i barnas skolehverdag». Bekymringen er at leksehjelp kan bli en hvilepute for foreldrene hvis de opplever at skolen nå har overtatt alt ansvaret for barnas skolegang. Konsekvensene av tiltaket kan dermed bli at grunnlaget for den tette og nære relasjonen mellom hjem og skole som er nødvendig for god læring, svekkes. Det samme kan foreldrenes tro på egen rolle i barnas oppdragelse og læringsprosess.
Ikke minst er det i 1.-4. trinn at foreldrene ofte kan hjelpe barnet med lekser. Behovet for leksehjelp er større senere i opplæringsløpet, og regjeringen begynner slik sett i feil ende.
Både kunnskapsministerens parti SV og regjeringspartner Ap har gått til valg på å innføre heldagsskole, og det er vel få som tviler på at dette tiltaket er et første skritt på veien mot nettopp det. Leksehjelp i denne formen er imidlertid en Rema 1000-versjon av heldagsskolen; det er billig, men i dette tilfellet er nok dessverre ikke det enkleste det beste.
Nord Fron Venstre