De færreste av oss som står her i kveld er helt enige i hvordan innvandrings- og flyktningepolitikken skal være, men det er heller ikke viktig. Denne saken handler ikke om partitilhørighet, om hvor mange mennesker vi skal ta imot i Norge eller hvor åpne grenser vi skal ha. Dette handler om hvordan vi tar vare på mennesker som allerede er i landet, og hva vi gjør når systemet settes foran enkeltmennesket.
Alle vi som står her i kveld er enige om en ting. Statens moralske rett til å sende folk tilbake reduseres etter hvert som tiden går. Enten får man sende folk ut kjapt, eller så må man akseptere at de ikke kan tvangsutsendes og legge forholdene til rette for at de kan klare seg selv i samfunnet. Dette handler om menneskeverd og om hensyn til barn som ikke kjenner andre land enn Norge.
Noen mener at det er fånyttes å engasjere seg i slike saker, for det er uansett staten som tar den endelige avgjørelsen. Det vil jeg kalle et knefall for systemet. Et system som godtar at en hel familie skal ha sitt liv på vent i nesten ti år. Systemet fungerer ikke godt nok når det har slike konsekvenser som dette, og da er viktig at noen bryr seg. Vi må aldri begynne å godta urettferdighet — selv om det ikke rammer oss selv.
Vi som står her i kveld ønsker å vise at vi bryr oss om familien Tunc og deres skjebne. Familien Tunc har levd med usikkerhet og uro lenge nok. Nå er det på tide å sette foten ned og si at nok er nok. Det er på tide å sette familien fri og gi dem varig opphold i Norge. Jeg er stolt over å bo en by hvor folk bryr seg om hverandre og hvor folk sier ifra når noen rammes av urettferdighet.
Petter Toldnæs, Venstre