Tog holder generelt høyere kvalitet i Norge enn her i India, og på togreiser her minnes jeg stadig mine år boende i en av Norges aller rikeste kommuner, Bærum i Akershus, hvor jeg daglig i flere år pendlet fra Sandvika til jobb i Oslo. Selv om togene også her var innstilte, forsinkede og overfylte var jeg blant de ekstremt heldige. Tog-dekningen fra Sandvika er noe av den beste i landet. Som politiker fra Akershus har jeg møtt tog-pendlere på nesten samtlige togstasjoner i fylket – og andre steder i landet- hvor behovet for bedre tog-satsning er skrikende og tilbudet uholdbart.
Sårbart system
Problemet med norsk jernbane er at over 60 prosent av jernbanen er over 100 år gammel. Siden 1962 er det knapt nok bygget nytt med unntak av Gardermobanen. Det er verdt å berømme de rødgrønne for økte bevilgninger de siste årene, men det har ikke vært nok til å gjøre noe med de grunnleggende problemene knyttet til gamle og svingete spor, som er enkeltsporede og ligger utsatt for ras, flom og uvær, spesielt på fjernstrekningene.
Konsekvensen av dette er en jernbane som er sårbar for ytre påkjenninger, med lav punktlighet, lav hastighet og lav kapasitet. Mange steder har jernbanen så dårlig kapasitet at det rett og slett ikke er plass til flere avganger.
De rødgrønne samferdselsministerne har i distriktspolitisk rus glemt hvor folk bor i Norge. Som stortingskandidat for Venstre mener jeg at landet vårt er tjent med at vi i første omgang bygger ut jernbanen rundt de større byene. Og nesten 1,2 millioner mennesker bor faktisk i Oslo og Akershus. Når det gjelder Akershus er jernbanen ekstra nødvendig, siden alternativet er sprengt kapasitet på motorveien. Det beregnes at E18 må utvides til 16 felt dersom trafikkveksten skal tas på vei.
Og vi vet samtidig at befolkningsveksten på Østlandet særlig vil komme i Akershus. SSB har anslått en formidabel befolkningsvekt de neste 20 årene på 40 prosent! Da haster det å få infrastruktur på plass. Om vi ikke får skiftet de sendrektige rødgrønne, bør vi være engstelige for å få realisert de store prosjektene på Østlandet i tide.
Ressursene sløses bort
Det som aldri slutter å forundre meg med landet mitt, er ressursløsningen. På samferdselssektoren er ressurssløsingen ekstra synlig da de senere års jernbaneutbygging har gått ut på å bygge noen kortere strekninger, på bare få kilometer av gangen for tilfredsstille bestemte regioner. Det er både en dyr og vanskelig måte å gjøre det på, og det er i grunn ingen som vinner på dette. Vi sløser med vår rikdom – og samtidig unnlater vi å bygge morgendagens infrastruktur. Vi er nødt til å planlegge lengre strekninger av gangen, og bygge dem ut sammenhengende.
Vi i Venstre mener det må etableres prosjektorganisasjoner i form av statlige utbyggingsselskaper med helhetlig ansvar for planlegging og fullføring av store infrastrukturprosjekter, spesielt for jernbanen. Ikke minst bør finansieringen av jernbane ikke være avhengig dragkamper i forbindelse med hvert statsbudsjett.
En måte å få langsiktighet i dette er salg av statsobligasjoner og hvor man henter privat kapital for å bygge langsiktig og med kontinuitet. En annen måte er å få plass et tverrpolitisk samferdselsforlik, noe som sto seg uavhengig av regjeringsskifter og stortingssammensetninger.
Det var viktig initiativ fra fylkesordførerne fra Akershus, Buskerud, Vestfold, Telemark, Østfold, Hedmark og Oppland samt samferdselsbyråd fra Oslo å møtes i høst for en felles markering for en økt satsning på tog-utbygging på Østlandet. Budskapet var at InterCity-triangelet må bygges ferdig innen 2023. Men nå er det tid for å følge opp denne markeringen i våre kommende stortingsprogram. Venstres følger opp i sitt utkast til stortingsprogram hvor vi går inn for å tredoble investeringene til jernbane. Det høres svært mye ut, men det er nødvendig for å realisere InterCity innen 2025. Jeg utfordrer de andre partiene; er man villig til å prioritere det man gjennomgående har markert?
Må være utålmodig
Vi trenger å satse økonomisk for å lykkes med å øke kapasitet for å få plass til flere togavganger, og her trengs blant annet ny tunnel under Oslo. En viktig etappe i et høyhastighetsnett i Norge er å bygge nye og moderne dobbeltspor som takler hastighet 200-250km/t. Og InterCity-strekningene er faktisk en del av en nasjonal infrastruktur, som gagner store deler av landet. Dobbeltspor gir plass til langt flere person- og godstog, og reisetiden kan reduseres kraftig. De viktigste stasjonene vil få 2-4 avganger i timen, i hver retning. Er jeg dermed naiv som håper distriktspolitikerne vil se dette behovet og være enig i rekkefølgen på satsningen? Om ikke vil dragkampene fortsette, og det vil ende med ytterligere forsinkelser med å sette i gang nødvendig utbygging som gagner folk flest.
Som politiker er jeg utålmodig – og jeg håper folket som stemmer ved valg også blir like utålmodige som meg. Tog bør være så sexy sak at velgerne går til urnene mobilisert også for det, slik at politikerne ikke levnes annet valg enn å satse på morgendagens løsninger. Vi må fremdeles ha trua på at det å stemme kan forandre hverdagen; vi kan faktisk få det vi stemmer for!
Problemet med norsk jernbane er at over 60 prosent av jernbanen er over 100 år gammel. På samferdselssektoren er ressurssløsingen i Norge ekstra synlig. Tog bør være en sexy sak ved valget neste år.
Abid Q. Raja