Ordfører,
Hva er frivillighet?
Og hvem er vi til å velge hva slags type frivillighet som skal ha livets rett?
To spørsmål vi snart må stille oss selv.
Jeg tror ikke at det er noen av oss som mener at dette er året hvor kulturbudsjettet skulle være vinneren. Heller ikke kulturlivet selv. Men det gjøres likevel enkelte grep. Grep som kanskje er små, men som er store for de det rammer, og som tydelig griper inn i den større debatten som må og skal komme i kjølvannet av revisjonsrapporten om tilskuddsordninger som nylig ble lagt frem. Også på kultursektoren.
Dette budsjettet er et godt eksempel på hvordan tilfeldigheter, politisk slagside og systemet for tildelinger kan slå ut i kultursektoren. Et eksempel på hvordan vi velger å bruke frivilligheten som et verktøy for å nå politiske mål — istedenfor å la frivilligheten være fri.
I år har vi et flertall som gir 300 000,- årlig til kristen ungdom sammen for byen, og som forfordeler kunsthallen og kunstnersenteret. Et annet år kan vi ha et flertalls om gir tilsvarende til humanistisk ungdom i fri flyt, og forfordeler noe annet. Jeg synes det er greit å gi støtte til både den kristne og den humanistiske ungdommen, fordi jeg mener at det offentliges rolle skal være å skape gode rammevilkår for all frivillighet — ikke å bruke frivilligheten som et verktøy for å nå politiske mål. Ikke definere frivillighetens verdi ut fra hvilke politiske farger vi er ikledd.
Politiske sympatier og antipatier vil alltid farge den til enhver tid gjeldende flertallspolitikk. Men prinsippet om folkevalgt flertallsmakt må også danse sammen med andre og viktige demokratiske prinsipper. En reell og opplevd åpenhet, gjennomsiktighet og rettferdighet er viktig for å kunne gi legitimitet til en folkevalgt forvaltning av fellesskapets midler.
At revisjonen konkluderer med at det ikke har vært kameraderi i spill i fordelingen av midler til lag og foreninger, betyr ikke at systemet fungerer godt. Selv når jussen er på plass, er det rom for å vurdere praksis og sedvane utfra helt andre kriterier enn hva som er rett og galt i lovens rette forstand.
Noen frivillige lag og foreninger velger å bidra til å løse offentlige oppgaver. Spesielt innen helse- og sosialsektoren. Det er bra, men det er ikke det som skal være vårt primære mål med frivilligheten. Vi skal ikke sette mål for frivilligheten. Frivilligheten skal være fri. Og nettopp derfor er det viktig at vi ikke legger føringer på hva de skal være og gjøre – og ikke styrer hvilken type frivillighet som har livets rett. Revisjonsrapporten gir oss mulighet til å spørre oss selv om vi må løfte politikken opp en etasje. Fra å i dag fordele innad i potten, til å bestemme størrelsen på potten og det overordnede målet med potten. Aktivitetsnivå og oppslutning er langt bedre og objektive kriterier enn politisk farge.
Jeg er glad for revisjonens rapport. Den griper direkte inn i det som er problematisk med hvordan vi i dag behandler frivillig sektor over kulturbudsjettet i Kristiansand. Som en politisk mynt.
Slipp frivilligheten fri fra vårt klamme, ideologiske grep.