I forrige uke var jeg på Norsk Polarinstitutt i Tromsø og lyttet til et foredrag om klimaendringer. Jeg har sett mange grafer i mitt liv. Noen viktige, andre mindre viktig. Da direktør Jan-Gunnar Winther presenterte en plansje om temperaturmålinger i et historisk langt perspektiv ble jeg målløs. Ikke det at det var helt nytt. Det ble bare så overveldende.
Overveldende fordi det ble satt i sammenheng med konsekvensene i nord. Om iskant som forflytter seg lenger og lenger nord. Om bre-smelting og dramatisk havheving. Om et nærmest isfritt Nordpolen. Om dramatiske endringer verden over. En klode med enorme og dramatiske klimaendringer. Grafen viste nettopp hvor dramatisk temperaturøkningen har vært. En forsiktig økning fra da den industrielle revolusjon veltet over verden på slutten av 1800 tallet til omkring 1980. Så blir gafen dramatisk økende. Det meste handler om CO2 utslipp i atmosfæren.
CO2 er en livsnødvendig gass i atmosfæren som inngår i karbonkretsløpet. Menneskeskapte utslipp fører til en økning av CO2 i atmosfæren, noe som forsterker drivhuseffekten og fører til klimaendringer på jorden. Derfor er CO2-utslipp noe man ønsker å redusere. Menneskeskapte utslipp kommer fra forbrenning av fossile brensler som kull, olje og gass, og fra avskoging.
I dag er det ikke lenger tvil om at de skadelige utslippene er menneskeskapte. Verden tar utfordringene på ramme alvor. Foreløpig på teoretisk alvor. Og Gjennom internasjonale klimaforhandlinger har landene blitt enige om det såkalte togradersmålet. Det innebærer at man har forpliktet seg til å jobbe mot en temperaturøkning på maksimum to grader fra førindustriell tid.
I framtiden må vi slippe ut mindre CO2. Norge kan vise vei. Olje og gass har gjort Norge til et rikt land, og er hovedgrunnen til vår velferdsvekst og vårt høye forbruk de siste 40 årene. Samtidig har sårbarheten vår blitt stadig større og tydeligere. Synkende etterspørsel og overskudd på olje i markedet har ført til at oljeprisen er halvert på kort tid. Prisfallet, og forventningene om lavere oljepris i fremtiden, innebærer permitteringer og oppsigelser med ringvirkninger for langt flere enn bedriftene og underleverandørene som er direkte berørt. Norge står overfor store utfordringer i omstillingen fra et oljebasert næringsliv til en ny fremtid. Oljedirektoratets prognoser viser at investeringene i oljesektoren vil falle med opptil 20 prosent fra 2015 til 2019. Et kraftig oljeprisfall vil være negativt for norsk økonomi på kort sikt, men kan på lengre sikt utgjøre et viktig insentiv til at omstillingene begynner nå, jo før, jo heller. Omtrent ti prosent av alle norske arbeidsplasser er knyttet til oljesektoren. Når denne sektoren slankes, må de kloke hodene finne jobb andre steder.
Tiden for å gjøre noe er nå. Venstres landsmøte sist helg viste vei gjennom dokumentet Grønn Vekst. Nettopp grønn vekst er svaret. Det er mulig at veksten kan fortsette og at vi dermed kan opprettholde velferdstilbudene vi har i dag. Det er mulig med grønn vekst uten enorme statlige bidrag eller subsidier. Grønn vekst er mulig hvis det er politisk vilje.
Klimaendringene kan bli så alvorlig at kloden kan bli ubeboelig i store områder noen få generasjoner fram i tid. Den grønne revolusjonen må starte nå!
Spørsmålet om hva Norge skal leve av etter oljen er blitt stilt i tiår. Det opplagte svaret ut fra globale utfordringer og globale trender er grønne, kunnskapsbaserte næringer. Lavere oljepriser fører til svakere kronekurs i Norge. Dette styrker lønnsomheten og konkurranseevnen til norske bedrifter som konkurrerer på det internasjonale markedet. Norsk eksport fra fastlandet vil kunne komme styrket ut av et fall i oljeprisen. Etterspørselen i utlandet stiger, lønnsomheten blir bedre, norske renter blir lavere og lønnsveksten i Norge vil dempe seg. Dette er et godt utgangspunkt for et grønt skifte. Det er heller ikke første gang Norge må omstille seg.
Det er heller ikke første gang Stavanger-regionen står overfor en næringslivsomstilling. Denne gangen kommer ikke omstillingen brått og brutalt over natten. Vi har tid og oljenæringen har store muligheter. Det er all grunn til å være teknologioptimistisk. Vi kan fortsatt redusere utslipp og teknologien som vi kjenner i dag kan overføres til grønnere industri. Stavanger-regionen må ta inn over seg forpliktelsene på lik linje med resten av landet. Vi er ikke et stort unntaksområde i så måte. Så lenge det er etterspørsel etter olje vil næringen fortsatt ha mange, mange år foran seg i regionen. Men vi vil ikke se at vi fortsatt har vekst i oljenæringen. Mange av oljearbeidsplassene som er borte i dag kommer ikke tilbake. Men vi kan skape nye arbeidsplasser gjennom grønn vekst. Vi må sammen arbeide for å skape nye og grønne arbeidsplasser.
Konsekvensene av menneskeskapte klimaendringer kjenner ingen landegrenser. Vi må alle bidra til å redde kloden. Klimaendringene kan bli så alvorlig at kloden kan bli ubeboelig i store områder noen få generasjoner fram i tid. Den grønne revolusjonen må starte nå! Og Norge og Stavanger må ta sin del. Venstre er klar for å bidra til store grep. Vi må få fart på dugnaden for å redde verden nå