Gi håp

Joachim Steinbru

Venstres Jens Kristian Øvstebø var ute i lokalpressen og etterspurte sosialt engasjement og omsorg for de som rammes av Syriakrisen.

På FrPs landsmøte for noen uker siden kunne vi høre Carl I. Hagen ytre at Norge ”ikke skulle ta i mot en eneste flyktning til”, noe som ikke overraskende skapte både jubel og applaus i salen. Det berettes om en politikk der Norge skal hjelpe flyktningene der de er, og at vi ikke skal ta i mot flere flyktninger her til lands. Samme retorikk kan vi lese i FPU sitt leserbrev i Solabladet i forrige uke. Det går direkte ut på å kjøpe seg ut av den samvittighetsknipa det er for Norge at så mange er på flukt rundt Middelhavet. Men er det virkelig så enkelt at vi bare kan kjøpe oss ut av knipa?

Det er selvsagt naturlig at de som flykter fra områder med konflikt flytter til det mest nærliggende området med fred. Dette har resultert i at blant annet Libanon som er ca like stort som vårt eget fylke i dag huser over 1,5 millioner flyktninger, og det er ventet flere. På den italienske øya Sicilia ankom det i fjor rundt 170.000 flyktninger og 200.000 er ventet i år. Det er store opptøyer i Syria og deler av Irak som følge av IS sin grusomme politikk i området, som også er i ferd med å spre seg til andre områder for eksempel dagens lovløse Libya.

Det mest behagelige for FrP virker derfor som å sende en masse penger ned til disse landene og håpe på at situasjonen nærmest løser seg selv. Problemet er bare at kapasiteten til å ta i mot flere flyktninger i de fleste landene rundt Middelhavet allerede er sprengt. De har ikke plass til flere, og etterlyser derfor hjelp. I Libanon er i dag hver fjerde innbygger flyktning, og de bor under broer, i skur og på gata.

Norge er ikke det verste landet i verden når det kommer til flyktningpolitikk, men om man sammenligner økonomisk standard, areal og statsbudsjett, så ligger vi dårlig an. Mens Norge pr 10. mars i år hadde tatt i mot 3987 Syriske flyktninger, hadde våre gule og blå naboer allerede huset 56 285! Dette er ikke tall vi har grunn til å være stolte av. I dag er det ikke mer enn 70 år og en uke siden vi selv var en nasjon som behøvde hjelp hos noen andre, og ikke satte spesielt pris på å bli møtt av en kald skulder og ”svenskesuppe”.

Norge (og gjerne med FrP på laget), har derfor et ansvar for å ta del i situasjonen Europa befinner seg oppi. En må kunne kalle det noe naivt å tro at å sende 250 000 mill ”ned dit” bare skal løse problemet. Vi er i en situasjon der folk har behov for hjelp i dette selvsamme øyeblikk. Selvsagt er det mer behagelig å sitte på rompa enn å måtte ta i et tak, men her har vi som freds-nasjon en plikt til å ta større del enn hva som er hensikten til skisseringen vår regjering har fremlagt.

 

**OBS! Denne artikkelen ble første gang publisert for 9 år siden.**