Ordfører Berit Flåmo synes det er oppsiktsvekkende at frøyaskolen ligger nær bunnen på kommunebarometeret. Ordføreren, den fremste representanten for skoleeieren, vet altså ikke hvordan tilstanden i skolen er. Kan det henge sammen med ønsket om å fokusere på det positive og ikke på det negative, slik Johan G. Foss har skrevet om i ”Glansbildekommunen”? I sitt tilsvar til ordføreren har han gitt grelle eksempler på at kommuneledelsen ikke har tatt til seg alvorlige bekymringsmeldinger fra lærere.
Forstemmende å oppleve
Foss skriver: ”Det var forstemmende å oppleve at det ikke var vilje til å ta tak i realitetsinnholdet i bekymringsmeldingene. Vi hadde en kommuneledelse som sprang i forsvar når deres ansatte kom med saklige, velbegrunna bekymringsmeldinger. Det eneste man var opptatt av, var å finne grunner til ikke å behandle meldingene, ”formalisere” dem vekk. Slike holdninger er ikke noe godt utgangspunkt for forbedringer! Jeg er redd for at det er disse holdningene vi høster fruktene av i skolen på Frøya. ”
Ukultur
Å la informasjon om faktiske forhold nå fram til beslutningstakerne, er avgjørende for at politikerne kan gjøre jobben sin som skoleeier på en god måte.
Holdningen som legges for dagen er et resultat av en ukultur som har eksistert i mange år. Ukulturen består i neglisjering av faglige innspill, ”bort-formalisering” av bekymringsmeldinger og tilsidesetting av fagfolk. Skal dette snus, er resepten åpenhet og sannferdig informasjon.
Åpenhet og sannferdighet
Også foreldrene må kreve saklig og sannferdig informasjon om skolen. Særlig gjelder dette foreldre til elever med spesielle behov. Det sies at man nå har klart å få ned antall elever med spesialundervisning. Ja, tallenes tale er klar, men hva betyr dette i praksis?
Spesialundervisning versus tilpasset opplæring
Det er innført et nytt ”mantra” i skolen. Nå skal hovedregelen være at elever med for eksempel lese- og skrivevansker skal få tilpasset opplæring innenfor klassens rammer. Med dette oppnår man tre ting:
* Dårligere tilbud til de enkeltelevene som har krav på spesialundervisning,
* større belastning på klassens lærer,
* mindre tid til øvrige elever i klassen.
Sannheten er at reduksjonen i antall elever med spesialundervisning ikke er noe annet enn sparetiltak. Elevene med behov er der fremdeles, de har bare blitt litt mer usynlige.
Dette kommer på toppen av at lærere har fått mindre og mindre tid til å ivareta sin basisoppgave, nemlig undervisning. Manglende vikarbudsjett gjør ikke denne situasjonen bedre.
Vurdere egen praksis
Det er ikke politikernes oppgave å ta pedagogiske og didaktiske veivalg, men det er politikernes plikt å sørge for at rammebetingelsene for skolens læringsarbeid er best mulig.
Jeg har tatt til orde for at skolene må se på egen undervisningspraksis. En hvilken som helst annen virksomhet, det være seg produksjonsbedrift eller virksomhet i det offentlige, ville ha gjennomgått sin praksis på det tidspunkt ”røde tall” dukker opp. Det må også gjøres i Frøya kommune.
Å lære av andre
Norsk skole hevder seg ikke godt internasjonalt hva angår resultater. Hva gjør de landene som lykkes, annerledes enn oss? Hva gjør norske skoler i toppsjiktet annerledes enn skolene på Frøya? Ville det ikke vært lurt å se på andre kommuners og andre skolers praksis?
Ny politisk ledelse med Kvalitetsløft for skolen
Den politiske ledelsen i Frøya kommune har ikke greid å håndtere problemene i skolen på en god måte. I ti år har resultatene gått fra vondt til verre. Det vi hele tiden har fått servert, er godt snakk: Nå er det satt inn tiltak, nå blir det bedre. I november 2011 fikk kommunestyret høre at Frøya var i ferd med å overta etter Oslo som «gullstandarden» i norsk skole. År etter år med en slik ”skolepolitikk” er intet mindre enn en katastrofe for enkeltmennesker og lokalsamfunn.
Den sittende politiske ledelsen har ikke ”levert” på skole. Nå bør andre få prøve seg. Venstre og de borgerlige samarbeidspartiene har ”Kvalitetsløft for skolen” som første punkt på sin agenda for kommende periode.
Ola Grønskag
3.-kandidat
Frøya Venstre