Tid for klima- og næringshandling

Siri Engesæth i trontaledebatten, Foto: Stortinget

Fra 1. oktober møter Siri Engesæth på Stortinget for Venstre i Akershus, hun snakket om grønn omstilling i trontaledebatten. Her er hele innlegget:

**OBS! Denne artikkelen ble første gang publisert for 8 år siden.**

President,

President Obama siterte nylig Gorbachov; ”History will punish those who act too late”.
Vi i Norge må skjerpe oss. Vi har latt for mange muligheter gå. EU har redusert klimagassutslippene – vi har økt. Canada har fått til karbon håndtering og lagring. Vi ga opp. Sverige har utviklet bio-økonomi. Vi leverer råvarer til dem.

Det er skjønn enighet om at Norge må omstille seg. Dette er ikke en så stor jobb som noen skremmer oss til å tro, vel å merke hvis vi her i Stortinget muliggjør slik omstilling. Norsk næringsliv har ikke sovet. Forskningsrådet har ikke sovet, selv om det kan være vanskelig å se alle resultatene fra kompetansen som finnes i universitetene, i næringslivet og i spirer som ikke har startet vekst.

Vi har kompetanse på å gjennomføre store prosjekter. Vi har ledende kompetanse innen energi og prosess, material-, bore- og marinteknologi. Dette kan brukes til produkter, materialer og løsninger for lavutslippssamfunnet som sol, nett, bio og miljøvennlig energi til transport, ikke minst for maritim sektor.

Vi her i Stortinget har ting å gjøre:
1) Nordmenn har 100-vis av milliarder i pensjonsmidler stående som sparekapital i forsikringsselskaper og pensjonskasser. Disse betydelige økonomiske ressurser har Stortinget vedtatt at vi ikke kan bruke til å investere i langsiktig infrastruktur. Dette må vi endre. Mer kapital må kanaliseres til lønnsom, langsiktig, infrastrukturutbygging.
2) Alle kjenner til at Stortinget har vedtatt at nye selskaper, som ikke er i skatteposisjon, og som leter etter petroleum skal få 78% tilskudd og dermed bli plassert i samme posisjon som de selskaper som er i skatteposisjon. Dette har ført til mer leting etter petroleum og en vekst i funnratene. Tilsvarende ordninger har vi i Stortinget ikke greid å tilrettelegge for for leting etter mineraler og andre råstoffer, naturressurser hvor Europa har betydelig underskudd. Det vil ikke kunne forventes samme grunnrente og dermed samme sats, men dette må vi få til.
3) Norge har unik kompetanse innen kraftintensiv og mineralforedlende industri. Vi har overskudd på fornybar energi og ligger i verdensfronten innen mineralteknologi.
Statkrafts oppgave er å selge kraften i et marked til den som betaler mest. Bare det sikrer at den brukes mest mulig effektivt. Samtidig er de statseid og de er ikke blitt gitt i oppgave å tilrettelegge for langsiktige og forutsigbare kraftkontrakter. Balansen mellom å ha mer kraft til å bygge opp under verdens mest energieffektive mineralindustri, og samtidig bygge ut mer kraft så lenge kostnaden tilsvarer prisen i markedet er krevende. Men med mulighet for ren kraft, er potensialet stort. Kraftintensiv industri gir ikke mange arbeidsplasser direkte, men gir verdiskaping om vi løfter det med kompetanse og tilhørende leverandørmuligheter. Norge må se alvorlig på å integrere vår energikjede i EUs og bli en positiv kraft.

4) Norge har vært en foregangsnasjon i utviklingen av solenergi f.eks innen produksjon av silisium og wafere og i bruken av batteriteknologi, f.eks i biler.

Det foregår en strategisk industriell kamp mellom nasjoner om å komme i posisjon innen moderne, fremtidsrettede og grønne næringer. Kina for eksempel ønsker dominans.

Når et land er villig til å dramatisk subsidiere en næring, bør vi ta i mot. Men, vi i Norge må bruke mer av våre ressurser på forskning og utvikling og kommersialisering av nye produkter, tjenester og løsninger. Dette betyr mer offentlige midler til FoU. Som Demo2000. Det betyr mer til risikoavlastning for store miljøteknologiprosjekter. Og det betyr, aller mest, at vi må tilrettelegge for heltene, i utdanningssystemet, lærerne og professorene og deres støttefunksjoner, Slik gjør vi oss og våre bedri
fter i stand til å overleve og bli sterke nok til å bli viktige internasjonale aktører på disse områdene.
5) Vi har ett viktig virkemiddel vi benytter i for liten grad; Garantiinstitusjonen, GIEK, som har nær 90% av alle sine forpliktelser knyttet til Petroleums- og shippingnæringene. Stortinget har ikke vært i stand til å bidra til å utvikle ordninger som kunne gi vår øvrige industri og næringssektorer, også innen fornybare sektorer som vannkraft og solindusti, tilstrekkelig drahjep i sin internasjonalisering. Det blir helt nødvendig i årene fremover.

6) Ikke minst, vi må tørre å adressere perverse subsidier. Subsidier som gjør det lønnsomt å drive aktivitet som bringer oss lengre inn i avhengighet som ikke er varig.

Det er viktig at vi som politikere ikke tror det er vår oppgave å velge teknologi. Det vi må gjøre er å kraftfullt legge til rette slik at de som kan bidra til en bærekraftig verdiskaping lykkes – lokalt, nasjonalt, regionalt, globalt. Vi må derfor tørre å samle kreftene der vi har sterke norske kompetanse- og teknologimiljø og legge til rette for at de kan lykkes med løsninger for lavutslippssamfunnet. Dette må vi gjøre, her, i Stortinget, nå.

**OBS! Denne artikkelen ble første gang publisert for 8 år siden.**