Pårørende som ressurs

Anita Mikalsen, medlem av helse- og omsorgsutvalget., Foto: Elise Jenssen

“De pårørende er de som kjenner deres næres bakgrunn, de som vet hvilke ressurser de har og hva som er mest utfordrende for dem. Jo bedre de pårørende gis mulighet til å bidra, jo mer kan de være med på å støtte den som har det vanskelig i livet.” Dette skriver Anita Mikalsen i dagens HT i anledning opprettelse av frivillighetskoordinator og Frivillighetsstrategi i Harstad kommune:

**OBS! Denne artikkelen ble første gang publisert for 8 år siden.**

De pårørende er de som kjenner deres næres bakgrunn, de som vet hvilke ressurser de har og hva som er mest utfordrende for dem. Jo bedre de pårørende gis mulighet til å bidra, jo mer kan de være med på å støtte den som har det vanskelig i livet. I Helsedirektoratets veileder ”Pårørende en ressurs” er hensikten å sikre at pårørende sine rettigheter, ønsker og behov blir ivaretatt. Her understrekes det hvor viktig de første møtene er, og hvor mye det betyr for den videre kontakten. Kommunen har både en veiledningsplikt overfor pårørende, og en plikt til å samarbeide med pårørende når pasienten samtykker til det. Veiledning av foreldre, oppfølging og fokus på familien som helhet, står sentralt i behandlingen av barn og unge med psykiske vansker.

Hva skal til for at nettverket til menneskene vi jobber med opplever at de bli anerkjent for sine erfaringer og kunnskap? Hvordan klare å involvere deres stemme? Hvordan ta de med når noen i familien trenger hjelp? Pårørendes stemme må komme frem. I det psykiske helsefeltet i kommunen er det ingen vedtak på at de trenger støtte, anerkjennelse, tid og samarbeid med nettverk og familie. Det å tenke nettverksorientert passer ikke inn i rammen for de kommunale vedtakene der innsatsstyrt finansiering legger grunnlaget for individbaserte tiltak. Mennesker får ”individuelle vedtak”. Å invitere familien til samtale kan både være nødvendig og viktig for brukeren/pasienten, og i tillegg noen ganger like viktig for en bekymret pårørende.

Å bære håpet – en klisjé?

Å gå veien sammen med og være med å bære noen av de tyngste børene på de farligste og tøffeste tidspunktene kan gjøre en forskjell. Og så har vi ordet HÅP som er vidt og bredt, men viktig. Noe av det viktigste vi gjør er å bære håpet sammen. Vi må se på jobben med å støtte og hjelpe en familie eller et nettverk som en av de viktigste systemiske arbeidsoppgavene for å klare morgendagens helseutfordring. Å involvere familien og nettverket kunne stått på hvert vedtak eller pleieplan. I tillegg må vi benytte oss av de frivillige ressursene som finnes for å forebygge ensomhet og ufrivillig utenforskap. Kommunestyret behandler denne uka sak om å ansette en frivillighetskoordinator i halv stilling. Dette er et godt og viktig grep knyttet til forebygging av fysisk og psykisk uhelse. Og for å ta med den største frivillige ressursen vi har i fremtiden, må vi inkludere, anerkjenne og gi tillit til pårørende og nettverk. Ved å ha med familien fra begynnelsen av et behandlings/oppfølgingsforløp, kan vi kanskje klare å få flere stemmer inn i rommet, og få gjennomført brukermedvirkning på en respektfull måte. Noen ganger kan vi ikke involvere familien, men utgangspunktet må allikevel være at familien og nettverket er ankerpunktet hos mennesker og den viktigste delen av helheten. Det å være sammen som familie kan også handle om krevende relasjoner som legger begrensninger på livsutfoldelsen og gi sviktende livsmot. Kanskje særlig da har vi en plikt til å hjelpe og tenke i et livsløpsperspektiv, og ta inn over oss at å tenke forebyggende hjelper både barna og familien. Venstre mener at helsesøstre, jordmødre og de som jobber i barnehage har en særlig viktig rolle med å se og følge opp familien.

Tilhørighet kan være avgjørende for livsmotet

Det å ha tilhørighet til en flokk kan være avgjørende for livsmotet. Og verdighet er et grunnlag for god helse, det å ha selvrespekt og bli sett og anerkjent av andre. Når mennesker har mulighet til å ha styring over eget liv slipper de kanskje å føle avmakt? Mennesker trenger å være nær noen. Det å få mulighet til å oppleve fellesskap og tilhørighet klarer vi ikke alene: Vi trenger en familie eller et nettverk. Å legge til rette for gode oppvekstvilkår for barn og unge er blant de viktigste oppgavene i samfunnet (Jfr. Stortingsmelding 26). Kommunen legger til rette for premissene i lokalsamfunnet og påvirker vår psykiske helse. Det å føle seg trygg, føle tilhørighet, trives i lokalsamfunnet og oppvekstmiljøet er grunnleggende betingelser for god psykisk helse.

Anita Mikalsen, Medlem av Helse- og omsorgsutvalget og styremedlem i Harstad Venstre

**OBS! Denne artikkelen ble første gang publisert for 8 år siden.**