I Harstads Helse- og omsorgsplan fra 2012 fastslås noen prinsipper om kommunens helsetjeneste: at forebyggende helsetjenester skal være det grunnleggende, og at behandlings- og korttidstilbudet i kommunen skal organiseres i spesialiserte helsehus. Dette var bakgrunnen for at rehabilitering og korttidsplasser ble samlet i Helsehuset i Heggen allé. Lokalene trenger fornyelse, det er det en absolutt enighet om. Det er utfra dette initiert et prosjekt som lanserer muligheten for nybygg på sykehusets parkeringsplass. Kommunestyret har, på forslag fra blant annet Venstre, også bedt om utredning av fortsatt lokalisering i Heggen allé. Kommuneoverlegen har selv lagt til Helsestasjon som mulig funksjon inn i dette bygget, til tross for kommunestyrets vedtak om det motsatte.
Sykehusreform i vente
Framtida for norske lokalsykehus er usikker. Samtidig som Norge har nærmest færrest senger og kortest liggetid i Europa, eksisterer myten om det motsatte. Samtidig som våre lokalsykehus dokumenterer høyere effektivitet enn universitetssykehusene, settes kniven mot den lokale strupen. Samtidig som nyere forskning går kvalitetsmessig i favør av mindre sykehus, er det sammenslåing og sentralisering som får forrang. Samtidig som Samhandlingsreformen gir mulighet til satsning i primærhelsetjenesten og i kommunen, er det min påstand at vi må vokte oss vel for å ikke gjøre grep som på sikt kan svekke vårt lokalsykehus.
Helseminister Høie uttalte januar 2015 at et nødvendig pasientgrunnlag for et akuttmottak med indremedisin, kirurgi og anestesi var 60-80 000; og truet i samme øyeblikk halvparten av norske lokalsykehus med nedleggelse. Den helsepolitiske debatten ble tilspisset. Denne påstanden bygger i tillegg til rent økonomiske anslag også på en ideologisk forestilling om at kvalitet og nærhet er motsetninger. Studier av Storbritannias forsøk på å slå sammen små sykehus til større enheter har vist svekket kvalitet og økte kostnader. En gjennomgang av lårhalsbrudd i Danmark viste lavest dødelighet ved små sykehus. I Levanger har man dokumentert bedre overlevelse på tykktarmskreft enn landsgjennomsnittet. Nasjonalt kunnskapssenter for helsetjenesten har vist at pasientene er mest fornøyde med små sykehus. En ytterligere sentralisering av oppgaver er en trussel om utarming av funksjoner ved lokalsykehuset. Dette truer igjen rekruttering og faglig kvalitet, som i ytterste konsekvens kan true lokalsykehusets eksistens.
UNN Harstad er i dag et lokalsykehus med svært godt renommé for sin bredde og sin faglige dybde. Vårt lokalsykehus har et godt rykte blant pasienter, studenter, turnusleger og samarbeidende sykehus. Vi har god rekruttering til de største fagene og økende rekruttering til alle fag. Og det er slik vi vil ha det. Kommunestyret vedtok i en uttalelse november 2014: ”Harstad kommunestyre ønsker UNN Harstad som et fullverdig lokalsykehustilbud for befolkningen i Sør-Troms; noe som innbefatter generell kirurgi og indremedisin, akuttmottak, gynekologisk tilbud og fødetilbud, samt tilbud innen fysikalsk medisin og rehabilitering.”
Samhandlingsreform og pålagte oppgaver
Samhandlingsreformen kom kastet over bordet en sommerdag i 2009. Langt på vei vil jeg berømme tidligere Helseminister Hansen for sitt diagnostiske arbeid. Målet vi har felles er at flest mulig skal få mest mulig hjelp nærmest mulig hjemmet. Vi må unngå at de gamle og syke blir kasteballer mellom nivåene. Her skulle primærhelsetjenesten styrkes, oppgaver desentraliseres og forebygging være i fokus. Man kunne tatt av seg hatten og bukket. Imidlertid var det ikke som med bukken og havresekken; pengesekken fulgte ikke med. Budsjettet strålte med 5 milliarder kroner overflyttet fra stat til kommune, men det meste var bare flytting av penger og endring av fakturamottaker, hvor kommunen skal betale sykehusregningene i stedet for staten. Med Samhandlingsreformen er målet i seg selv å forhindre sykehusinnleggelser, ikke nødvendigvis å gjøre pasienten friskere. Med Samhandlingsreformen i ene hånden og Sykehusreformen i andre får vi ei tautrekking hvor vi risikerer at pasienten i midten er taperen.
Venstre er opptatt av at scenariene som beskrives overfor skal la seg forene til det beste for Harstads innbyggere. Det betyr at vi ønsker en kvalitetsmessig utvikling av de kommunale tjenestene, samtidig som lokalsykehusets rolle styrkes.
Jeg er ikke uenig i at flere enn i dag bør motta utredning og behandling der de er, i egen kommune, på eget sykehjem. Jeg mener at lege og pårørende for flere pasienter enn i dag, bør ha den gode samtalen om pasientens egne ønsker, før de akutte behovene oppstår. Er det spesialisert diagnostikk og røntgenbilder milevis unna hjemmet, eller er det tiltak som kommunen selv rår over som er det rette behandlingsnivået. Men det er heretter vi må holde tunga rett i munnen.
Under vingene til Samhandlingsreformen kom kravet om kommunens plikt til øyeblikkelig-hjelp-innleggelse i kommunal regi. Pasienten designet for dette skal være den som er for syk til å være hjemme, men for frisk til sykehuset eller uten behov for diagnostikk. Dette er kanskje et relevant tema for relativt store kommuner uten et lokalsykehus. I en vertskommune for et lokalsykehus er det unødvendig sløsing med både økonomi og fagressurser å bygge opp en parallellorganisasjon i kommunal regi for å ivareta de samme pasientene. I tillegg er den aktuelle pasientgruppa, våre eldre, nettopp den pasientgruppa som ville ha mest å tjene på en innleggelse på en bred indremedisinsk avdeling. Den geriatriske pasient er den pasientgruppa hvor diffuse symptomer oftest gir diagnostiske utfordringer, som lett kan oversees i kommunens seng uten diagnostiske hjelpemidler. Med en kommuneøkonomi som allerede i dag ikke får overført nok ressurser til å dekke de lovpålagte krav, vil det da være enda viktigere å ikke påta oss enda større oppgaver. I stedet for å være “beste gutt i klassen” og innføre statlige pålegg før frister, skal vi også kunne stå opp og vise hvordan alternative løsninger som eksempelvis bruk av lokalsykehuset vil kunne være samfunnsøkonomisk og kvalitetsmessig lønnsomt.
Innen forebygging og rehabilitering vil de kommunale oppgavene i framtida bare vokse, og det vil være sentralt å videreutvikle de kommunale tjenestene. Dette handler både om ressursprioritering, kompetanseutvikling og fornying av lokaler. Samtidig er det et viktig skille mellom den rehabiliteringen som tilbys i kommunal regi og den spesialiserte rehabiliteringsmedisinske behandlingen som tilbys på UNN Harstad. Rehabilteringsavdelingen på UNN Harstad, med mange faggrupper som samarbeider tett, har over år bygget opp svært høy kompetanse på spesialisthelsetjenestenivå. Denne kompetansen brukes også inn mot sykehusets øvrige avdelinger, og kommer kommunens tilbud til gode gjennom et nært samarbeid. Dersom man gjennom lokalisering av kommunens rehabiliteringssenger signaliserer at dette er ekvivalente størrelser, vil dette på sikt også gi grobunn for utarming av lokalsykehusets funksjoner.
DPS bør ikke bli kommunal
Helse- og omsorgsdepartementet mener å ha identifisert at en av utfordringene innen psykisk helse er pasientovergangen mellom spesialisthelsetjeneste og primærhelsetjeneste. De ønsker en forsøksordning hvor enkelte kommuner overtar distriktspsykiatriske sentre. Her kan man både diskutere om diagnosen og behandlingen er den rette. Å finne gode modeller for samhandling innenfor dagens modell er mulig, og spesialisthelsetjeneste er fortsatt nødvendig også innen psykiatrien. ACT-team og ambulante team er eksempler på tiltak som bedrer samhandlingen mot kommunen. Samhandling mellom andre sykehusavdelinger og psykiatrien er også viktig, og å være i samme organisasjon gir gode vilkår for dette.
Å flytte ansvaret for spesialisthelsetjenesten i psykiatri over til kommunen kan medføre en nedprioritering av de lokale lavterskeltilbud og forebyggende tilbud, som nettopp ansettelse av kommunepsykologer skulle bidra til. Både psykologforeningen og legeforeningen har med dette som bakgrunn ytret seg kritisk til forslaget. En strukturreform skulle ikke være nødvendig, gode ledere og koordinering er den første medisinen. Dersom vi lokaliserer et kommunalt Helsehus ved vårt Senter Psykisk Helse må vi tydeliggjøre at dette ikke er et signal om eller et ønske om å overta også denne funksjonen. Dette er en ikke villet utvikling av det totale helsetilbudet til Harstads innbyggere.
Familiens hus
Samhandlingsreformen fra 2009 og Helse- og omsorgsplanen for Harstad fra 2012 sier begge at forebyggende tjenester skal være det grunnleggende. Helsestasjonen har ved de siste to års statsbudsjett blitt gitt økende overføringer, som et sterkt signal for at dette også er en statlig prioritering. Venstre har derfor engasjert seg sterkt i konseptet Familiens hus. Som konsept ble det i 2010 vedtatt ønsket i Harstad, men man har ikke satt av midler til gjennomføring. Familiens hus er en modell hvor forebyggende tjenester rettet mot barn og familie er samlet bak en dør; som gjennom lavere terskel når flere, og som gjennom samarbeid blir bedre. Helsestasjonen er navet, som et tilbud for alle, og samlokaliseres med eksempelvis PPD, barnefysioterapeut, barnevern og familievernkontor for å sikre lavere terskel, tverrfaglige samarbeid og helhetlig tilbud. Målsetningen er å fremme trivsel og god helse for barn, unge og deres familie, samt å styrke barn og unges oppvekstvilkår. Barn skal ikke være kasteballer. Dette er den foretrukne modellen også fra statlige myndigheter, med gode erfaringer fra mange norske byer.
I mars 2013 ba Kommunestyret Rådmannen utrede hvorvidt Familiens hus kunne være i den gamle Byskolen når ny Harstad skole sto klar. I 2015 har Kommuneoverlegen selv planlagt inn Helsestasjon i det nye Helsehuset. En Helsestasjon som forebyggende tiltak hører ikke hjemme på en sykehustomt; kortene er blandet – barna er ikke syke. Og den forenklede versjonen av Familiens hus uten samlokalisering med tjenester som Familievernkontor, PPD og Barnevern, men med enkelte flerbrukskontorer, håndterer kun Helsestasjonens behov for nye lokaler, ikke visjonen for en bedre tjeneste for barn, unge og deres familier.
Det er nå veivalgene gjøres
Da Helsehusets forprosjekt ble vedtatt var det også med et punkt om at Kommunestyret ønsket et eget temamøte, som til tross for repeterte forespørsler ikke har blitt avholdt. Den komplekse funksjonsfordelingen mellom primærhelsetjeneste og spesialisthelsetjeneste, kontinuumet fra forebygging, behandling og til rehabilitering, og nå også Familiens hus gjør at politikerne trenger mer kunnskap og mer forståelse for å kunne ta de beste beslutningene. Helsetilbudet til Harstads befolkning må ses under ett. Dersom et Helsehus med sine funksjoner og en lokalisasjon vegg-i-vegg med sykehuset gir risiko for å på sikt svekke lokalsykehusets funksjoner innen indremedisin, rehabilitering og psykiatri, bør vi vurdere en annen lokalisering. Familiens hus må vurderes for seg, inkludert muligheten for reell helhetlig én dør inn for familien, og da en egen lokalisering.
Maria Serafia Fjellstad
Leder Harstad Venstre