Minneord om Gunnar Garbo

Foto Håvard Bjelland

Den radikale liberaleren Gunnar Garbo ble første gang folkevalgt for Venstre i Bergen bystyre i 1948. Han var stortingsrepresentant for Venstre i årene 1958 – 1973. Før det var han journalist i Bergens Tidende og redaktør i dagsavisen Nidaros.

**OBS! Denne artikkelen ble første gang publisert for 8 år siden.**

Som en naturlig arvtaker etter Bent Røiseland ble Garbo valgt til partileder i 1964. Han ledet Venstre gjennom en krevende tid og satt som leder frem til 1970. I årene 1972 og 1973 var han partiets parlamentarisk leder.

Som politiker var han en åpen og fordomsfri person hvis styrke lå i det prinsipielle, ideologiske og det visjonære. Det forklarer ikke minst hvorfor han sto så sterkt i partiets ungdomsorganisasjon Unge Venstre. Han hørte til i det (by)radikale i Venstre og ble gjennom mange år møtt med betydelig mistro blant mer konservative partifeller i (bygde)Venstre, særlig på Sørvestlandet.Gunnar Garbo

Han hadde en imponerende evne til å fornye både seg selv og partiet og var en sentral arkitekt i fornyelsen av Venstre på 60-tallet som ledet frem til valgseieren i 1965 og Venstres deltagelse i Borten-regjeringen.

Garbo var ikke bare en visjonær idepolitiker, men også en svært respektert finanspolitiker gjennom sitt virke i Finanskomiteen i årene 1961 – 1973.

Gunnar Garbo var en ekte sannhetssøkende humanist, en radikal sosial-liberaler som gjennom hele sin politiske karriere var opptatt av å bygge bro mellom øst og vest. Garbo hadde et sterkt og brennende engasjement for internasjonale spørsmål, bistand og gjensidig nedrustning.

Hans internasjonale engasjement var også knyttet til kamp mot atomvåpen på norsk jord, Vietnam-krigen og utviklingspolitiske spørsmål. Han preget EF-debatten sterkt hvor han over tid snudde i sitt opprinnelige EF-standpunkt og ble en av de ledende frontfigurene på nei-siden.

Garbo trodde på debattens kraft og på det åpne ordskiftet. Han formet selv og satte partiet i stand til å forme radikal-liberal samfunnskritikk, noe som ga ham stor personlig integritet og som han høstet stor respekt for både i og utenfor partiet. Han skal en gang ha sagt at “det å være radikal er å ha evnen og viljen til å tenke en tanke igjennom til ytterste konsekvens, selv om det kan være ubehagelig for ham selv”. Slik føyde han seg inn i en stolt Venstre-tradisjon som en motvekt til den lettvinte populismen som vi fortsatt ser både i norsk og i internasjonal politikk.

Garbo var gjennom hele sitt liv en skrivende mann. Verken journalisten eller forfatteren i ham slapp noensinne taket – heldigvis.

Selv om han ikke følte seg hjemme i Venstres politikk de senere årene vil han bli husket som sterk radikal-liberal stemme som fornyet partiet, og en mektig Venstrepolitiker som var sentral i dannelsen av og Venstres deltagelse i 3 regjeringer i tiden 1963 – 1972.

Vi hedrer og takker ham for hans store innsats og integritet og kondolerer hans familie og nærmeste.

**OBS! Denne artikkelen ble første gang publisert for 8 år siden.**