Det har denne sommeren vært en heftig debatt om vannscootere og støy og om hvordan folk får ødelagt ferieidyllen fordi fjordområdet utenfor der de oppholder seg har blitt en motorsportsbane. Fra tilhengere av vannscooter blir de som plages av støy omtalt som grinete og sutrete og at de ikke har noe annet å finne på og heller bør kjøpe seg ei hytte inne i landet. Saklighetsnivå og faktagrunnlaget er til tider lavt. Når noen tar den belastning det medfører å gå ut offentlig med at de plages av støy er det åpenbart at plagen er reell, og det kan ikke møtes med en påstand om at støykilden ikke støyer! Det blir for dumt. Det er også et prinsipielt skille mellom vannscooter og båt, der båttrafikk i alt vesentlig dreier seg om transport fra A til B. Kjøring med vannscooter, slik det praktiseres mange steder, er motorsport og bør behandles som det også i lovverk og arealplanlegging.
La oss slå fast noen fakta omkring dette. Støy er forurensing etter forurensingsloven §6 og det finnes et omfattende regelverk for blant annet arealplanlegging i forhold til støy. Det finnes også mye godt dokumentert forskning på at støy er helseskadelig og blant annet fremmer stress, øker risiko for hjerte- og karsykdommer, og for mange ganske enkelt går ut over livskvalitet. Verdens helseorganisasjon (WHO) ga i 2011 ut en rapport “Burden of disease from environmental noise” som gir omfattende dokumentasjon på forholdet støy og helse. Undersøkelser i Norge viser også at en stor andel av befolkningen daglig er plaget av støy i og utenfor bolig og da er det ikke så rart at man ønsker fravær av støy den korte tiden man er på hytta eller på ferie. For mange er fraværet av stress og støy noe av essensen ved hyttelivet og friluftslivet. En rekke studier av folks holdninger til bruk av natur og friluftsområder viser at den klart viktigste grunnen til at folk søker ut i naturen er nettopp stillhet og ro og oppleve naturen. Kun en marginal andel oppgir motorsport som grunn for å være ute i naturen. Derfor har vi også i Norge en politikk og et lovverk for å fremme nettopp det tradisjonelle friluftslivet. Friluftsloven har som formål “å verne friluftslivets naturgrunnlag og sikre allmenhetens rett til ferdsel, opphold m.v. i naturen, slik at muligheten til å utøve friluftsliv som en helsefremmende, trivselsskapende og miljøvennlig fritidsaktivitet bevares og fremmes.” Vil ikke da en tilrettelegging for utøvelse av motorsport ute i natur- og friluftsområder være i direkte strid med friluftsloven?
Det store flertallet av befolkningen ønsker ro og stillhet når de oppsøker natur- og friluftsområder.
Når tilhengere av vannscooter på sjøen og snøscootere på land hevder at alle må få gjøre som de vil blir det et litt pussig argument for scootere. Det er snarer et argument mot. Det de fleste vil er jo å slippe støyen fra scootere. Situasjonen er jo at et par stykker på vannscooter i fri lek, slik det stort sett kjøres i dag, kan støyplage hundrevis av folk som oppholder seg i nærområdene langs land og på holmer og skjær. Dette dreier seg om flertallets frihet fra støy mot mindretallets rett til å generere støy. Det er dette spørsmålet politikere må ta stilling til nå. Debatten minner i grunnen litt om tiden før røykeloven. Røykere hevdet de måtte få gjøre som de ville og ikke bli tvunget av andre til ikke å røyke. Saken var vel at ikke-røykere ble tvunget til å røyke ved å oppholde seg i samme rom. I dag blir flertallet av befolkningen, som ikke ønsker støy i naturen og friluftsområdene, tvunget til å akseptere støy påført av noen få som ønsker å drive en støyende aktivitet. Det er verken demokratisk eller i tråd med dagens gode formål for friluftsliv og folkehelse.
Det er svært strenge regler for etablering av motorsportsbaner nettopp på grunn av støyproblemene. Nå er naturen mange steder i ferd med å bli motorsportsbane uten noen form for planlegging eller politisk behandling. På sjøen øker bruken av vannscootere til crosskjøring og lek og på fjellet har snøscootere mange steder tatt i bruk milevis med områder til ren crosskjøring. Dersom ikke politikerne tar grep nå i tråd med det store flertallets ønsker for bruk av naturområder vil det tradisjonelle friluftslivet miste terreng og folks mulighet til å nyte stillhet og ro i skjærgården og på fjellet vil bli mye dårligere, og all erfaring tilsier at når en praksis er etablert er den vanskelig å reversere.