Den senere tiden har det blitt løftet frem viktige debatter i avisene. Allikevel er det én debatt som synes å ha uteblitt, selv om den er en av de viktigste vi må ta. Fattigdommen brer om seg i Fredrikstad. Det er et faktum vi som politikere, kommune og engasjerte samfunnsborgere må ta innover oss og sette inn tiltak mot. At flere og flere barn vokser opp i familier med vedvarende lavinntekt i Fredrikstad i 2016, må vi kjempe imot.
Det var dystre tall vi fikk presentert for et par uker siden. I Fredrikstad vokser ett av sju barn opp i fattigdom. Det betyr at de kommer fra familier som også sliter. Årsakene er selvsagt mange og varierte. Ofte kan sykdom, uheldige hendelser i livet, dårlig oppvekst og sosial arv og arbeidsledighet lede inn i en svært vanskelig situasjon.
Barn som vokser opp med fattigdom er uten skyld i dette, og vi har som medborgere og samfunn et uforbeholdent ansvar for å utligne og avhjelpe konsekvensene av uforskyldt fattigdom. Statistikken viser at det er mange i innvandrerbefolkningen i denne gruppen. Her handler det i tillegg til å sikre økonomiske rammer, også om inkludering og involvering i lokalsamfunnet.
Fattigdommen i dag er selvsagt en annen enn den bunnløse økonomiske og sosiale misèren mange mennesker levde under i tidligere tider. Men dagens fattigdom handler like fullt om å stilles utenfor. Har man ikke råd til å delta på fritidsaktiviteter, gå på kafé, kino eller konsert, eller rett og slett delta der folk flest deltar, i helt ordinære og hverdagslige aktiviteter, er veien kort til å føle seg tilsidesatt.
Fattigdom og utenforskap tenderer også til å forplante seg gjennom generasjonene. Det er en arv vi som samfunn må bryte. Det er ikke lett, men arbeid vi må ta på alvor.
Hva kan gjøres med fattigdomsutfordringene i Fredrikstad? Her finnes ingen enkel løsning. Det må arbeides systematisk og langsiktig, og vi må ville det og prioritere det.
■ Arbeid er inngangsporten til samfunnslivet. Er arbeidslivet vårt for statisk? Er veien inn for vanskelig? Lurer vi oss selv gjennom statistikker som viser at arbeidsledigheten er svært liten, mens personer i ulike trygdeordninger øker? Flere må i arbeid i Fredrikstad, og de som kan jobbe må ut i jobb, samtidig som hjelp må gis til dem som ikke kan delta i arbeidslivet.
■ Barnehager og skoler er utrolig viktige. Kommunens ansatte, lærere, helsetjeneste, barnevern og andre enheter som retter seg mot barn og unge har tidlig kontakt med barn og familiene deres. Et tett og systematisk samarbeid, tidlig innsats, som hele tiden har fokus på å hjelpe og støtte, er viktig. Det er oss politikeres oppgave og gi de nødvendige rammene for at dette kan skje. Flere støttefunksjoner må inn i barnehagene og skolene.
■ Frivilligheten. Kommunen er viktig, og den viktigste fordelings- og fellesskapsløsningen i samfunnet vårt. Men du og jeg er fremdeles ansvarlige for fellesskapet, og for alle medborgere. I en fremtid hvor offentlige midler sannsynligvis blir færre, blir det også større ansvar lagt på oss og på frivilligheten. Organisasjoner som arbeider for å hjelpe og motvirke fattigdom må gis all mulig støtte.
Alle borgere i byen vår har krav på å bli tatt på alvor, uansett økonomi, interesser, utdanning eller yrke. Men ikke alle lar seg høre. Vi politikere må derfor tale deres sak, noe vi kanskje ikke er flinke nok til. Det å bekjempe fattigdom, og ikke minst fattigdom som rammer barn, handler om det beste i politikken og lokalsamfunnet – dersom vi gjør noe med det.
Spørsmålet blir hvordan vi handler og prioriterer, og hvordan vi gjør noe med utfordringene vi er presentert for. Jeg sender derfor en klar oppfordring til alle engasjerte borgere i Fredrikstad, til politikere, kommuneadministrasjon, frivillige organisasjoner og om å fortsette denne viktige debatten: hvordan vi skal endre det faktum at ett av sju barn vokser opp i fattigdom, og sørge for at mennesker på grunn av fattigdom stilles utenfor samfunnet vårt i Fredrikstad?
Publisert som kronikk i Fredriksstad Blad, 05.09.2016