Innlegg: Skyld på utbyggerne og politikerne, ikke bare arkitektene!

Line Owren Fotografi

Innlegg av Haakon Riekeles i Aftenposten 25.04.21:

Arkitekturopprøret brer om seg for tiden, både på sosiale medier og i avisspaltene. Mye av det som bygges i dag, har få estetiske kvaliteter og fortjener kritikk.

Men når kritikken rettes ensidig mot arkitektene og reduseres til en debatt om modernisme versus klassisk utforming, går de som bærer størsteparten av ansvaret, fri. Det er utbyggerne – og oss politikere.

En mye brukt illustrasjon på dårlig nybygging er et bilde tatt nedover Lørenveien.

Bildet viser prosjektet Lørenporten med sine lukkede, mørke fasader, bygget av selskapet Selvaag. Som svar på kritikken uttalte den tidligere sjefen i Selvaag, Baard Schumann, at de som utbyggere måtte bli flinkere til å utfordre arkitekter.

Det er da på sin plass å se på akkurat hva de gjorde i utviklingen av dette nå utskjelte prosjektet.

Rette baker for smed

Først valgte de et arkitektkontor som er kjent for nettopp ikke å utfordre utbygger, til reguleringen. Deretter, i detaljprosjekteringen, byttet de ut arkitekten med egen entreprenør, Betonmast, som ansvarlig søker for arkitektonisk utforming.

Det bør ikke komme som noen overraskelse at et entreprenørselskap ikke prioriterer arkitektonisk kvalitet. Det hjelper heller ikke at man ofte bruker totalentreprise, med et incentiv til å spare i alle ledd.

Å skylde på arkitektstanden for sluttresultatet blir å rette baker for smed. Selvaag sender et tydelig signal til andre arkitekter om hvor mye de ønsker å bli utfordret på kvalitet, når de velger å bytte ut selv en lite krevende arkitekt før den lønnsomme detaljprosjekteringen.

Der utbyggere vil bygge bra og velger de rette arkitektene, blir resultatet bra. Norge har mange dyktige arkitekter som kan sitt fag. Noen ferske eksempler:

  • Munch brygge i Bjørvika, tegnet av Lund+Slaatto for Stor-Oslo Eiendom.
  • Pilestredet 77–79 ved Stensparken, tegnet av Reiulf Ramstad arkitekter for Aspelin Ramm.
  • Og i tilfelle noen mener flott arkitektur bare er mulig på eksklusive adresser: Krydderhagen på Løren, bare et steinkast unna Selvaags triste utbygging.

Krydderhagen ble tegnet av Dyrvik Arkitekter for AF Gruppen og Höegh Eiendom, og beboerne selv nominerte det til Oslo bys arkitekturpris. Bedre skussmål får man ikke.

Trengs politiske grep

Argumentet Selvaag typisk bruker for at de må bygge billig og dårlig, er å holde boligprisene nede. Dette fremstår som ren bløff. De tar den prisen på nye leiligheter som markedet tåler, og med knapphet på nye boliger er den prisen veldig høy.

Ingen av utbyggerne som bygger litt bedre, taper penger. Men de klarer kanskje ikke å matche rekordresultatet Selvaag Bolig kunne skryte av i fjor, eller deres margin på 19,7 prosent.

Første skritt i å få bedre arkitektur er å stille til ansvar de utbyggerne som konsekvent nedprioriterer kvalitet. I Oslo er det særlig Selvaag og Obos.

Men man kommer ikke så langt med bare å kjefte, det trengs politiske grep. Det underliggende problemet er måten reguleringer behandles på i Oslo. Den er dysfunksjonell og uten reell politisk styring.

Når jeg som bystyremedlem får en boligregulering til behandling, går jeg pliktskyldig gjennom tegninger og reguleringsbestemmelser for å se om det er noe jeg kan gjøre bedre. En gang iblant foreslår jeg, og har til og med fått flertall for, bestemmelser om variasjon i arkitektonisk uttrykk, fargebruk eller materialkvalitet.

Men dette er i beste fall marginale forbedringer, som jeg uansett ikke har noen kontroll over hvordan Plan- og bygningsetaten (PBE) vil tolke og anvende når byggetillatelsen skal gis.

Byråkratistyrt prosess

En regulering bruker svært mange år på å komme gjennom PBE. I realiteten blir alle de vesentlige premissene for utbygging satt her.

Erfaringene viser tydelig at denne sakte, byråkratistyrte prosessen ikke bidrar til arkitektonisk kvalitet. Den bidrar kun til en for lav reguleringstakt, et presset boligmarked og utbyggere som vet at de vil få solgt boligene sine, uavhengig av kvalitet.

Men tidlig i prosessen har vi mulighet til å stille kontrollspørsmålene: Hva har dere tenkt med denne arkitekturen? Hvordan passer det inn i bymiljøet og konteksten? Vet dere at denne utformingen treffer folks behov for gode boliger og boområder? Hvordan samsvarer utformingen med den voksende forskningslitteraturen om hvordan bygningers utforming påvirker oss?

Det kan gi mer spennende svar enn både klipp-og-lim-arkitekturen mange utbyggere bruker i dag, og opprørernes 1800-tallsnostalgi.

Ikke minst vil kritiske spørsmål om arkitektur belønne de utbyggere som allerede i dag forsøker å bygge bedre. Det eneste som kreves for å få det til, er politisk vilje til å ta kontroll over byutviklingen.