Når krigsretorikken ingen enda vil ta

Jørn Martinussen
Jørn Martinussen

I sitt svar til meg, vil Bjørnar Skjæran sin krigsretorikk ingen ende ta. Når Skjæran gjør et forsøk på å slå tilbake får jeg assosiasjoner til skuddet i Sarajevo, påskuddet stormakten trengte for å starte første verdenskrig.

For Skjæran er det tydeligvis viktig å få Venstre til å framstå som fagforeningsfiendtlig i et forsøk på å klistre en merkelapp på oss. Vi skal tydeligvis tåle et motangrep fra den politiske stormakten Arbeiderpartiet som i sin iver tar i bruk sitt politiske våpenarsenal for å stagge meningsmotstanderne, jfr. forgangne tiders politiske løsninger knyttet til væpna revolusjon.

Jørn Martinussen, 5. kandidat til stortingsvalget for Nordland Venstre

Skjæran må gjerne fortsette å forsøke og fortegne bildet i sin iver etter å få det til å framstå som om hele sykelønnsordningen er i ferd med å falle. DET ER DEN OVERHODET IKKE! Jeg vil forsvare sykelønnsordningen på det sterkeste, men bare det faktum at sykefraværet er høyere i Norge enn i sammenlignbare land, tilsier at vi må se nærmere på ordninga.

Dersom Skjæran tror at jeg har engasjert meg politisk for å ivareta de han kaller de bedrestilte så tar han durabelig feil. Det er slik at verdier må skapes for at vi skal ha noe å fordele for å opprettholde velferdsnivået i Norge. De bedrestilte som jeg formoder han anser bedriftseiere å være, har en viktig rolle i verdiskapingsarbeidet. For å få fram sitt poeng ser han at det tjener en hensikt å bruke ordet «væreier» for å skape negative assosiasjoner til mitt parti. Vi er, må vite, væreierens parti, og Arbeiderpartiet fiskernes parti. Men når han heier på nordnorsk næringsliv, omskrives væreier til næringsdrivende dette kanskje i et fåfengt forsøk på å ikke støte næringsaktørene fra seg.

Skjæran gjentar også til det kjedsommelige sin påstand om at Venstre er et fagforeningsfiendtlig høyreparti med få velgere. Man skal som kjent være forsiktig med å kaste sten når man sitter i glasshus. Jeg kan ikke se annet enn at Arbeiderpartiet over år har hatt ganske så markant tilbakegang over hele landet, kanskje mest blant vanlige arbeidsfolk som Arbeiderpartiet med sin feilslåtte politikk ikke har evnet å ivareta på en god måte.

Skjæran skriver: de som til daglig jobber på kontor, kan fint jobbe litt hjemmefra med en forkjølelse. Da lurer jeg på om han mener at kontoransatte heller ikke er vanlige arbeidere. Kontoransatte har samme sykepengerettigheter som alle andre, men i sin iver etter å få næringsdrivende til å framstå som blåruss som ikke gjør et ærlig dags arbeid, ja så er det tydeligvis ikke så farlig at kontoransatte også omtales så nonsjalant.

Og avslutningsvis kommer han inn på Arbeiderpartiets vekstplan for Nord-Norge. Da ser han plutselig verdien av et godt samspill med næringsdrivende, de samme næringsdrivende som han nedsnakker og karakteriserer som utbyttere. Jeg er mer enn overbevist om at det Norge nå minst av alt trenger er en Arbeiderparti ledet regjering med Senterpartiet som haleheng.