I lederen «Historieforfalskning!» i tidsskriftet Norsk Fiskerinæring kommenterer Redaktør Thorvald Tande jr. fremstillingen som beskriver en utvikling i Norge der stadig mer av kvoterettighetene blir flyttet oppover i fartøygruppene — fra små til større båter.
Han tar for seg påstandene om at de store blir større og fisker stadig mer, og at havflaten har helt tatt kommandoen.
Denne virkelighetsbeskrivelsen, skriver han, møter vi overalt — i sosiale medier, i fiskeripressen og i debatter. Enhver motforestilling blir feid til side. Kystopprøret er tuftet på denne påstanden. De store raner de små, les kysten.
Særlig SV, elsker denne historien.
Riksrevisjonens rapport har gitt ytterligere vann på mølla. Kysten er utsatt for et ran. Det er den omvendte historien av Robin Hood. De små og fattige gir til de store og rike.
Det er bare ett problem, skriver Tande. Historien er ikke sann.
Om vi først holder oss til torsken, skriver han, som er den verdimessige desidert viktigste villfisken i Norge, finner vi ingen tall som bekrefter dette «ranet». I 2019 sto torsken alene for tett på 35 % av den samlede førstehåndsverdien i Norge, og for over 50 % om vi holder de pelagiske artene utenom.
Hvordan torsken blir fordelt etter fartøygruppe forteller altså mye. I 2000 og 2001 fisket flåten under 15 meter i Norge 128.200 tonn torsk. Det utgjorde ganske nøyaktig 29,9 % av de totale landingene av denne arten disse to årene. I 2018 og 2019 fisket flåten under 15 meter 236.902 tonn torsk, dvs. 33,5 % av totalen. Den minste flåtens andel av torsken har altså økt med 3,6 % fra årtusenskiftet til i dag. Hvordan i all verden kan dette fremstilles som et ran, skriver han?
«At the end of the day» er det ikke antall tonn torsk som teller. Det er fangstverdien; kronesummen nederst på arket. Det er denne fiskerne lever av. I 2000/01 sto flåten under 15 meter for 16,4 % av den totale fangstverdien i Norge. I 2018/19 var andelen 20,4 %. Den minste flåtegruppen har altså økt sin relative andel av fangstverdien med fire %. Det tilsvarer 25 % økning!
Fangststatistikken ligger på Fiskeridirektoratets hjemmesider, og er lett tilgjengelig for alle. Den minste kystflåten hadde en vesentlig større andel av torsken, og den totale fangstverdien i 2018/19 enn for 20 år siden. Og bare så det ikke skal herske noen misforståelser, fortsetter han; holder vi oss kun til flåten under 11 meter, altså sjarkene og de aller minste, er bildet nøyaktig det samme. Andelen av torsken i tonn har økt fra 16,6 til 18,4 %.
Så vil noen sikkert spørre hvordan dette er mulig når det uomtvistelig er flyttet mange rettigheter oppover i systemet. Svaret, sier han, er relativt enkelt. Av 216 kystfiskefartøyer over 15 meter er det «bare» 53 som fisker på kvoter med hjemmelslengde under 15 meter — 9 med hjemmelslengde under 11 meter, og 44 med hjemmelslengde mellom 11 og 15 meter. Det har med andre ord ikke vært noen stor forflytning av kvoterettigheter fra under 15 til over 15 meter.
Derimot er det flyttet mye rettigheter fra gruppen 15-21 meter til gruppen over 21. Av i alt 126 kystfiskefartøyer over 21 meter fisker 74 på kvoter med hjemmelslengde under 21 meter. Det har også vært en intern flytting av kvoter oppover i gruppen over 21. Av 126 fartøyer i denne gruppen har i dag 61 fartøyer en faktisk lengde over 28 meter, og samtlige av disse fisker på kvoter med hjemmelslengde under 28 meter.
Så ja, det har skjedd en forflytning av kvoter oppover i systemet de siste 15-20 årene. Men det ugjendrivelige faktum er uansett at flåten under 15 meter ikke har mistet noe som helst. Tvert om har den økt sine andeler av flere viktige fiskeslag, og hva som er det aller viktigste; denne flåtegruppen har økt sin andel av den totale fangstverdien med 25 % de siste 20 årene.
Ordet «historieforfalskning», skriver Tande, er definitivt på sin plass!
Jeg er ikke uenig!