De siste dagers hendelser i Europa har sjokkert en hel verden. En invasjon av et annet land skjer igjen i Europa, en hendelse vi trodde hørte historien til. Europa er igjen et rystet kontinent, og uro og usikkerhet preger borgere i alle land i invasjonens fotspor. Våre europeiske liberale og demokratiske samfunnsverdier stilles på store prøvelser, men viser også sin styrke i den sterke felles reaksjonen som Europa nå viser.
Europas demokratier samarbeider gjennom EU. En felles respons fra EU, sammen med våre andre allierte, er avgjørende i den nåværende situasjonen. Mye kan forbedres i det europeiske samarbeidet, men allikevel står det mer og mer frem at dette er det grunnleggende fellesskapet i forsvareren for våre frihetsverdier, rettsstaten og demokratiet. Når den europeiske sikkerhetsorden nå er endret og rystet i sin grunn, er det også på høy tid å løfte spørsmålet igjen om Norges forhold til Europa og EU.
EØS-avtalen har tjent Norge godt. Den har gitt oss økonomisk sikkerhet og er grunnpilaren i vårt samarbeid med Europa i dag. Men det er tretti år siden den ble inngått. Det har skjedd enorme endringer siden den ble undertegnet i 1992.
Ingen nordmenn født etter 1976 har fått mulighet til å avlegge stemme om Norge skal delta tettere i det europeiske fellesskapet eller ikke. Uavhengig av dagens endrede sikkerhetssituasjon, ville det vært en høyst relevant debatt i seg selv. De siste dagenes hendelser øst i Europa har derimot kullkastet den gamle debatten.
Det er nå fundamentale og nye argumenter for å revurdere Norges Europa-tilknytning:
For det første: klima- og miljøsatsningen til EU er nå verdensledende. Mange vi si at den ikke er tilstrekkelig, og at EU arbeider for sakte. Allikevel er EU den viktigste drivkraften i klima- og miljøarbeidet i verden i dag. Forpliktelsene og samarbeidet som ligger i EU binder også medlemslandene til et felles prosjekt, også for å løse verdens største utfordring – klimaendringene. Norge kunne og burde være med å forme Europas politikk på dette området. Det kan vi ikke i dag.
Det andre, og skremmende mest aktuelle argumentet for medlemskap, er tettere og solidarisk tilknytning til EU. Vi ser en fundamentalt endret sikkerhetssituasjon i Europa nå. Den stokker om på alle argumentene i EU-debatten som har vært. Vi må tenke nytt rundt Norges samarbeid og integrasjon med de andre demokratiske landene i vår nærhet. NATO skal være og er grunnplanken i sikkerheten til landene i Europa og Nord-Amerika. Samtidig spiller nå EU en nøkkelrolle i koordinering av europeiske land. I dagens verdenssituasjon er det viktigere enn noen gang å kunne stå samlet bak grunnverdiene våre: rettstaten, demokratiet og friheten.
Norge lever ikke i på en øy alene i et stille og rolig hav. Vi er en del av verden, på godt og vondt. Vi ønsker å leve i frihet og fredelig samkvem med alle, men vi må også ha et realistisk forhold til verden. Da trenger vi gode venner og allierte som deler våre liberale og demokratiske verdier, og vi må selv også være en solidarisk venn og alliert. Derfor bør vi delta og sitte ved bordet sammen med våre venner i Europa.
Europadebatten har ikke alltid vært lett i mitt eget parti Venstre. Men nå er tiden igjen der at vi i Norge må gå i oss selv, og vurdere hvordan vi forholder oss til våre venner i Europa.