Kronikk: Vi må ta vare på kunstens uavhengighet og ytringsfrihet

Russland angrep på Ukraina har gitt oss alle en dyp uro og skapt et engasjement i oss for å forsvare den friheten vi og andre har, som individer og som nasjon. I Putins Russland ser vi stadig eksempler på at menneskerettighetene krenkes, ytringsfriheten kues, journalister og kunstnere forfølges på grunn av deres meninger. Foto: Vilhelm Kjelsvik

De siste dagene har vist oss at vi ikke skal ta demokratiet og de demokratiske rettighetene for gitt. Russland angrep på Ukraina har gitt oss alle en dyp uro og skapt et engasjement i oss for å forsvare den friheten vi og andre har, som individer og som nasjon. I Putins Russland ser vi stadig eksempler på at menneskerettighetene krenkes, ytringsfriheten kues, journalister og kunstnere forfølges på grunn av deres meninger. Innbyggere hetses på grunn av deres tro, overbevisning, legning eller etnisitet. Dette er en råskap som ingen demokratier kan akseptere. I den liberale rettstaten har borgerne ytringsfrihet, og pressen har frihet til å være kritisk. Den liberale rettstaten har folkevalgte lovgivere, uavhengige domstoler, frie og uavhengige universiteter og forskningsinstitusjoner, ytringsfrihet for borgerne og pressefrihet. Vi har et kunst- og kulturliv som opplever armlengdes avstand fra politikere når det gjelder uttrykksform, tematikk og innhold. Men selv om mye er lov så er ikke alt er lov, vi har lover for å forhindre trakassering og krenkelser av enkeltpersoner og grupper. Derfor er retten og muligheten til å være uenig noe av det viktigste i et demokrati. Å få lov til å innta et eget synspunkt, å være av en annen oppfatning enn andre og få lov til å si det, det er det som er den friheten som skaper et godt samfunn. Et samfunn som utvikler seg og stadig ser nye sider ved seg selv. Et samfunn som diskuterer og endrer forståelse og innsikt i medmenneskers rettigheter, muligheter og behov. Det er i et samfunn som aksepterer uenigheten at demokratiet står støtt. Det er disse verdiene som Putin ikke respekterer eller aksepterer. Vi må verne om retten til å være uenig og retten til å si fra om det. Vi må ta vare på kunstens uavhengighet og ytringsfrihet.

Kronikk av: Roar Houen (V), vara til kommunestyret og 1. vara til utvalg for kultur, idrett og samfunnsdialog

Publisert: DAGAVISEN RA, 06.03.2022

Spørsmålene om uavhengighet og frihet er for meg selve grunnen til at jeg engasjerer meg politisk og burde være grunnleggende rettesnorer i alle politiske beslutninger. Derfor var det betenkelig at Anette Trettebergstuen (Ap) samtidig som hun kom med de gode nyhetene til kulturinstitusjonene, teater, orkestre og museer om at de skulle få beholde pengene de hadde mottatt fra staten som koronastøtte for å komme seg sånn nokså helskinnet gjennom pandemien, hang på et men. For mange institusjoner, idrettslag, og bedrifter har det gått økonomisk langt bedre enn fryktet og flere av kulturinstitusjonene hadde overskudd i årsregnskapet. Men der man i andre næringer antok at disse pengene ville komme norske arbeidstagere til gode gjennom et godt og trygt næringsliv. Benyttet Kulturministeren anledningen til å legge føringer på kulturinstitusjonene. Ingen kom på å legge til krav om spesielle vareutvalg eller innkjøpsrutiner for utstyrsbutikker. Eller at det måtte legges vekt på klimaregnskap i anskaffelser, eller bærekraft i innkjøpsrutinene i mekanisk industri. Eller at styresammensetningen må endres, eller at det fra nå av skal ha annen vekting ved rekruttering i klesbutikkene.

Ingen slike føringer kom det til noen andre enn til kulturinstitusjonene. Og jeg undrer meg på hvorfor det? Hvorfor i all verden ønsker en minister å styre dette mer enn det allerede gjøres gjennom eierskapsstrategier og overordnet politikk? Akkurat disse institusjonene har allerede et viktig oppdrag i samfunnet, de representerer den frie stemmen, kunstnerne.

Et annet poeng i kulturlivet som er verdt å tenke over er den tilsynelatende manglende viljen mange kulturarbeidere ser ut for å ha til å akseptere uenighet. Den retten som gir kunsten det handlingsrommet som den trenger for å ta folk med videre til ny erkjennelse og forståelse. Ta oss med til en bedre verden. For meg er det at kunstnere og kulturarbeidere tar til orde for scenenekt ikke bare som å skyte seg selv i foten, men det er langt verre enn det. Det er nærmest absurd. Den rettigheten noen med stor iver taler for å ta fra andre er jo nettopp den samme rettigheten som muliggjør deres eget standpunkt. Å nekte kunstnere retten til å vise eller fremføre sine verk er å angripe deres frihet til å ytre seg uten frykt for represalier.

Det er å tåle hverandres synspunkt kan mange ganger være en krevende øvelse. Å ta ballen og ikke mannen krever gode ferdigheter i dribling. Eller folkeskikk og retorikk som det jo gjelder i en diskusjon, men like fullt må jeg akseptere at det som for meg er innlysende og selvsagt ikke nødvendigvis er det for andre.

Til syvende og sist er det dette krig handler om, uavhengighet og frihet. Vi må verne om retten til å være uenig og retten til å si fra om det. Vi må ta vare på kunstens uavhengighet og ytringsfrihet.