Det er stille her nå. Fellesferien er over. Sola er borte. Strendene er tomme.
Freya er skutt.
Hun ble avlivet på det som trolig var østlandets siste skikkelige sommerdag. Med regnet ville trolig Freyas liv blitt betraktelig enklere, helt av seg selv. At det var i Oslofjorden hun skulle ende sitt liv, etter å ha svømt fra havn til havn i Europa i mange år, er bare trist. Spesielt trist er det fordi denne saken handler om mer enn bare enkelthvalrossen Freya. Hennes skjebne forteller mye om hvordan vi som samfunn forholder oss til naturen og de artene vi deler jorda med. Enda en gang har naturen måtte vike. Det er tankevekkende, når vi vet at naturkrisen, som vi nå står midt oppi, skyldes at vi mennesker tar opp alt for mye plass. Vi breier oss utover og forsyner oss av både arealer og ressurser. Konsekvensen er at andre arter må vike, en etter en. Det internasjonale naturpanelet (IPBES) regner med at 1 million arter i dag er truet av utryddelse. Det er tragisk fordi naturmangfoldet blir fattigere, dag for dag, men det er også farlig, fordi svekkede økosystemer er en direkte trussel mot menneskers matsikkerhet, tilgang på rent vann og frisk luft, beredskap mot ekstremvær osv. Listen over de livsviktige tjenestene naturen leverer til oss – helt gratis – er lang. Hvis vi ikke klarer å stanse klimaendringene og tapet av natur, er det dette vi risikerer å miste.
Det er uforståelig for oss at ikke myndighetene tidligere satte inn sikkerhetstiltak for å redusere konfliktene rundt Freya.
Fiskeridirektoratet begrunner avlivningen av Freya med «at publikum ikke fulgte anbefalingene fra myndighetene om å holde avstand». Da er det uforståelig for oss at ikke myndighetene tidligere satte inn sikkerhetstiltak for å redusere konfliktene rundt Freya. Det er åpenbart at folks muligheter til å oppholde seg i områder der det kunne oppstå farlige situasjoner burde ha blitt begrenset for lenge siden. Kommunene langs Oslofjorden kunne stilt med vaktlag for å holde de skuelystne unna, frivillige hadde stilt opp og myndighetene kunne utstedt bøter til dem som ble for nærgående.
I Asker ble det iverksatt tiltak. Da Freya først dukket opp her, i Vollen Marina, ble det tatt grep. Havneområdet ble avstengt for allmenheten. Piren hun lå på ble sperret og det ble satt vakter der. Freya lå på samme sted i 28 timer! Her fikk hun i hvert fall hvile! Det var 2 sommerleire for barn i området samtidig. De satte vakter i båt som fulgte med på Freya, og kunne raskt få barna ut av vannet om hun skulle forlate Vollen. Asker kommune ble kontaktet. De kom raskt til, og la ut informasjon på kommunens nettsider.
Kommunen var beredt til å stenge av områder og sette ut vakter, dersom Freya skulle dukke opp på en kommunal strand eller friområde. Kommunen var sågar på Hvalstrand Bad fredag, da Freya var tilbake i Leangbukta. For å følge med på om hun ville komme over dit. Badegjester fikk beskjed i porten om at hun var i Leangbukta og at det var fare for at stranden kunne bli stengt. De kunne velge å dra et annet sted. Kommunen var i dialog med Fiskeridirektoratet.
Å legge naturen død er en løsning som hører fortiden til.
Så ble løsningen likevel å avlive Freya. Det virker for oss som en altfor lettvint løsning. Dessverre er den beskrivende for den naturpolitikken regjeringen og et flertall på Stortinget ønsker å føre her i landet, også mot de andre store rovdyrene våre. Både ulv, bjørn og gaupe skytes i stort omfang med myndighetenes støtte, til tross for at de er truede arter.
Historien om Freya kunne ha blitt en solskinnshistorie der vi endelig fikk vist at vi er i stand til å gjøre tilpasninger for å ta vare på naturen. Dessverre brukte vi ikke muligheten. At Norge skulle bli landet som ikke maktet å finne løsninger som gjorde det mulig å leve side om side med Freya er ikke annet enn en skam.
Ja, så var Freya en hvalross litt ute av kurs. Men hun har ikke vist noe tegn til aggresjon mot mennesker. Tvert imot var hun nysgjerrig og kontaktsøkende. Det virket nesten som hun likte oppmerksomhet. All erfaring tilsier at hun snart ville funnet veien ut av Oslofjorden igjen, helt av seg selv. Med klimaendringene vi nå opplever, er det ikke usannsynlig at vi snart får nye gjester, på leting etter mat eller et nytt habitat. Neste gang må myndighetene være bedre forberedt. Å legge naturen død er en løsning som hører fortiden til.