Maling på skulpturer er et angrep på demokratiet

Heine Johansen er leder i Bergen Venstre, Foto: Privat

Maling på skulpturer er et angrep på demokratiet, skriver Venstres Heine Johansen i dagens BA.

Skal vi få til endring, må endringene ha politisk legitimitet i befolkningen.

Klimakampen er vår tids viktigste sak. Vi skal overlevere en verden til våre barn som de kan leve i. Vi vil ikke lykkes i dette hvis vi ofrer vår felles hukommelse på klimakampens alter.

Josefine Gjerde skriver i BA 23. november om de såkalte klimaaktivistene som bruker som aksjonsform å grise til verker innen verdens kulturarv. Hun skriver at i møte med klimakrisen føler mange at de står igjen med to valg, apati eller handling – og at vi ikke skal være så rask med å avfeie deres metoder. Jeg skal være rask med å avfeie deres metoder.

Tradisjonen de såkalte klimaaktivistene skriver seg inn i, er ikke særlig stolt. Det gjelder enten de kaster tomatsuppe på sentrale malerier innen kunsthistorien eller skvetter maling på viktige steinskulpturer.

Da jeg så de første sakene med angrep på kunstverk, gikk tankene til Talibans ødeleggelse av eldgamle og uerstattelige buddhastatuer i Afghanistan. Ødeleggelse av kulturell arv har vært en viktig del av islamisters «playbook» både før og siden. Blir neste steg for de såkalte klimaaktivistene bokbål i gatene?

Verdens rike kulturarv er et forsvar mot totalitære regimer

Kunsten minner oss på at det finnes annerledestenkende, at det er et mylder av både meninger og kreativitet der ute. Den er kritisk og viser skyggesider av samfunn som har vært før oss. Den lærer oss også noe om hvordan den sittende posisjonen har brukt kunsten for å fremme sine meninger.

Studerer man kunsthistorien, vet man at kunstnerne gjennom historien har vært i den samme typen opposisjon som disse aktivistene, i sin tids viktigste saker. Kunstnere har kritisert tyranner og kjempet for tankefrihet og stemmerett. Kunstnerne har bare valgt en mer konstruktiv måte å uttrykke seg på, en måte som gir gjenklang også i dag.

I Norges egen historie er det ikke vanskelig å få øye på kunstnernes deltakelse i samfunnsdebatten. Se bare på Edvard Munch og Christianiabohemens påpekning av tidens fattigdomsproblematikk og fremmedgjøring. Tidemann og Gudes nasjonalromantiske verker var en viktig ingrediens i kampen for norsk selvstendighet.

Eller la oss for den saks skyld gå til vår egen tid. Lars Vaular leverer et tydelig innlegg i debatten om rusreform i låten «Vi går opp». Når klimaaktivister angriper kunsten, er det slike uttrykk de går til angrep på.

Gjerde spør «hva er din løsning»? Med hennes bakgrunn som tidligere aktiv politiker i et parti som med noen få unntak i lokalpolitikken noen få steder i landet, kun har stått utenfor og kritisert, forstår jeg hvorfor Gjerde stiller spørsmålet.

Svaret mitt som politiker i et parti som har fått betydelige gjennomslag, fra vern av Lofoten, Vesterålen og Senja, en enorm elbilsatsing og opprettelse av fornybarfond til det enorme karbonhåndteringsprosjektet Langskip er svaret enkelt.

Det haster med å få på plass grønn omstilling, det må skje nå. Vi kan likevel ikke forlate verken sivilisasjon eller demokratiske prosesser på veien.

Skal vi få til endring, må endringene ha politisk legitimitet i befolkningen. En slik politisk legitimitet styrkes bare av at flere blir en del av politiske partier – og helst både blir med i og stemmer på politiske partier som har en sterk historie for å forhandle frem gjennomslag i klima- og miljøpolitikken.

Heine Johansen
Bystyrerepresentant og leder av Bergen Venstre