Vi ser gang på gang at barnets beste ikke blir ivaretatt i asylsaker, men blir tilsidesatt til fordel for «innvandringsregulerende hensyn». Det er hjerterått.
På mange måter har vi i Norge trukket vinnerloddet. Mest sannsynlig har du hatt en trygg oppvekst, en gratis utdanning og kan følge dine egne drømmer. Men ikke alle er like heldige.
I dag er hele 100 millioner mennesker på flukt. Halvparten av disse er barn. Barn som lever i forhold vi knapt kan forestille oss, som har mistet alt de eier, og som kanskje har sett familien sin blitt drept.
Til tross for at det er bred politisk enighet om at barn på flukt er ekstra sårbare, ser vi likevel at innvandringsregulerende hensyn trumfer hensynet til barnets beste gang på gang. Det er ikke verdig for velferdsstaten vår.
Dessverre er historien til Mustafa bare én av mange.
Vi husker alle historien om Mustafa Hasan. Gutten fra Asker hadde bodd i Norge siden han var fem, men skulle kastes ut så fort han fylte 18.
Historien hans vekket følelsene og engasjementet til en hel nasjon, og heldigvis ble saken omgjort, og han ble værende i Norge.
Dessverre er historien til Mustafa bare én av mange. Det finnes hundrevis av barn i Norge som ikke kjenner til noe annet land, og som ikke har gjort noe ulovlig, men som likevel blir deportert tilbake til hjemlandet sitt når de fyller 18.
Derfor er det fullstendig hårreisende at regjeringen i Hurdalsplattformen varsler å øke bruken av midlertidig oppholdstillatelse.
Slik blir barn redusert til tall i innvandringsstatistikken. Det vil bety enda flere tragiske skjebner som Mustafa sin. Venstre vil heller stanse bruken av midlertidig oppholdstillatelse for barn på flukt.
Vel så tragisk er alle de 1.000 asylbarna som har forsvunnet de siste 21 årene. Det er såkalte enslige mindreårige asylsøkere uten voksne. Bare siden 2015 har 432 forsvunnet.
Én av dem var 16 år gamle Agathe som kom alene til Norge for å søke asyl, men forsvant på en busstur lille nyttårsaften. Det er hjerteskjærende.
Ett av problemene ligger i at Utlendingsdirektoratet har ansvaret for de mellom 15 og 18 år, selv om de ikke har kompetansen som trengs.
Det har blant annet blitt kritisert av Norges institusjon for menneskerettigheter som mener det bryter med Barnekonvensjonen. Nå må disse barna få omsorg av barnevernet, slik som de yngre barna får.
Istedenfor å snakke om hvor sårbare barn er trenger vi konkret handling. Det hjelper ikke at vi roser velferdsstaten vår i festtaler, dersom den ikke stiller opp for sårbare grupper i samfunnet. Nå må regjeringen ta ansvar og stille opp for barn på flukt.
