Før Henrik IV kunne bli kronet til konge av Frankrike 25. juli 1593, måtte han konvertere til katolisismen. I den anledning kom han med følgende kommentar, som ofte blir sitert: «Paris vaut bien une messe» (Paris er vel en messe verd.)
Jeg har tatt meg friheten å tilpasse sitatet til dagens situasjon i Europa, og har endret symbolikken i «messe» fra et religiøst til et forsvarspolitisk og fredspolitisk begrep.
Hvor viktig er det for oss å kjempe for at vi fortsatt skal kunne leve i et demokratisk fritt Europa? Hvor mye er vi villige til å ofre for å slippe undertrykkelse av despotene i Washington, Moskva og Beijing? Ukraina er i krig. Da er også vi i resten av Europa i krig. Uten et Ukraina i fred, demokrati og rett til å bestemme sin egen fremtid, så har heller ikke vi fred.
Da jeg ble pensjonist for femten år siden, tok jeg fred i Norge og Europa som en selvfølge. Jeg så frem til en fredelig og bekymringsløs alderdom på Justøya, mitt jordiske Paradis. Etter at pøbelen inntok Det hvite hus i Washington DC, 20. januar i år, har jeg følt en konstant frykt og bekymring. Det har også mine venner og bekjente følt, kanskje ikke så mye for oss selv, men for våre barn og barnebarn.
Enten vi liker det eller ei, så må vi og bør vi erkjenne at våre liv i et fritt og demokratisk Europa befinner seg i en dyp eksistensiell krise. Jeg er både livredd og fly forbannet. Ikke bare fly forbannet på Putin og pøbelen i Det hvite hus, men på de av mine medborgere og våre politikere som ikke har våknet opp, eller våger å våkne opp for å se Trump og Putin i kvitøyet. Folk som stiller seg likegyldig til president Zelenskyj og hans imponerende tapre befolkning.
Det finnes dessverre politikere som bringer til torgs underlige løsninger på krisen i Europa. Nylig hadde partiet Rødts listetopp til stortingsvalget i Agder et leserbrev i Lillesands-Posten der han gikk til frontalangrep på EU, EØS og NATO. I følge ham er disse organisasjonene ikke fredsbevarende og fredsskapende. Han ønsker at Norge bør isolere seg sammen med Sverige, Danmark og Finland, og derved holde seg unna storpolitikk og stormaktene. Som om det er mulig i dagens situasjon. Med sine utspill avslører han nokså mangelfull innsikt i skandinavisk politisk historie. Listetoppen i partiet Rødt trekker frem Kalmarunionen som et fortreffelig eksempel på skandinavisk samhold og union. Han må altså gå tilbake ca. fem hundre år, i en helt annen tid, og en helt annen politisk situasjon for å finne et eksempel på en ganske middelmådig union. Kalmarunionen fra 1397 til 1523 var ikke en problemløs konstruksjon. I perioden 1448 til 1457 var unionen uten ledelse og nesten uvirksom. I 1523 hadde Sverige fått nok, og trakk seg ut. Det var slutten på Kalmarunionen. Unionen var så vag i utformingen at historikere, i ettertid, har vært usikre på om det var en føderasjon eller en personalunion.
I moderne tid finnes det flere eksempler på mislykkede forsøk på skandinaviske samarbeidsavtaler. Like etter andre verdenskrig forsøkte man å danne en skandinavisk forsvarsunion. Den falt i fisk på grunn av svensk nøytralitet og fordi Danmark og Norge fryktet at Sverige ville bli for sterk og dominerende. Nordøk var en annen nordisk mislykket kreasjon som ble lansert av den danske statsminister i 1968, som et motstykke til EF/EU. Nordøk falt i fisk da både Danmark og Norge på den tid også engasjerte seg i forhandlinger om EF-medlemskap. I år er det førti år siden det svensk-norske forsøk på en industrisamarbeidsavtale, Volvoavtalen, ikke ble realisert. Den offisielle forklaringen var at småaksjonærene i Volvo satte seg på bakbeina. En annen forklaring er at familien Wallenberg satte en stopper for hele prosjektet.
Da jeg for mange år siden studerte statsvitenskap, ble vi fortalt at det eneste eksempel på et vellykket skandinavisk forpliktende samarbeid på statlig nivå var etableringen av flyselskapet SAS. Selskapet var både en transportpolitisk og en økonomisk suksess, så lenge selskapet hadde monopol på de skandinaviske rutene. Da monopolet ble opphevet var det også slutt på den økonomiske suksess.
Da vi hadde folkeavstemning om EU-medlemskap i 1972 og 1994, levde vi nokså bekymringsløst i et Europa i fred. I dag handler Europa og EU om eksistensielle trusler mot vår demokratiske frihet. Det handler om hvor mye vi vil ofre, inkludert gamle inngrodde forestillinger om alenegang og «sjølråderett», for at vi fortsatt skal kunne leve et liv i frihet fra despotene som truer oss.
Listetoppen fra partiet Rødt har helt rett når han hevder at EU ikke er en forsvarsunion. Det er en fredsunion som i utgangspunktet er tuftet på Kull- og stålunionen som hadde en overnasjonal kontroll med stålproduksjonen i medlemslandene. En stålproduksjon som er hovedingrediensen i all våpenindustri.
EU var heller ikke en helseunion, men er i ferd med å bli det etter at vi ble angrepet av korona. På grunn av krigen i Ukraina er EU i ferd med å bli en forsvarsunion med prioritet på felles innkjøp av forsvarsmateriell og felles logistikksystemer. Ikke en erstatning for NATO, men et supplement.
Siden pøbelen i Det hvite hus er i ferd med å vende oss ryggen må vi forberede et europeisk NATO sammen med Canada og andre vennligsinnede stater. Vi må bare innse at etter at Donald Trump har forlatt Det hvite hus, på en eller annen måte, så vil aldri vårt tillitsforhold til USA bli det samme som før.
EU- motstandere og EU-tilhengere har i femti år hatt forskjellig virkelighetsforståelse og forskjellig politisk ståsted. Vi har vært så priviligerte at vi har kunnet ri våre små store ideologiske kjepphester uforstyrret i en fredelig verdensdel. Det kan vi ikke lenger. I en verden der antall demokratier stadig blir redusert, fremstår Europa som et demokratisk fyrtårn og en sivilisert oase. Vår demokratiske eksistens er truet, og spørsmålet som trenger et svar er: «Er Europa en «messe» verd?» Dersom svaret er ja, må vi i handling vise hva vi står for. I forhold til despotene må vi slutte å gjøre knefall. Vi må slutte med smiskingen og den naive tro at de vil oss vel. Den tapre ukrainske befolkning må bli vårt forbilde både i handling og ord.
Bjørn Daniel Solberg, medlem Lillesand Venstre