Et sosialliberalt parti balanserer mellom hensynet til individet og til fellesskapet. Gode fellesskap er forutsetningen for individuell frihet og livsutfoldelse, og selvstendige og frie individer er forutsetningen for gode fellesskap. Venstres politikk tar utgangspunkt i menneskerettighetene som byggesteiner for demokrati og rettsstat og som grunnlag for borgernes mulighet til å skape frie liv og gode samfunn i fellesskap. Liberalere har alltid stått fremst i kampen for menneskerettighetene, og Venstre har gjennom historien stått fremst i kampen om utvidelser av stemmeretten og viktige sosiale reformer og rettigheter. Venstre skal være den fremste forsvarer av ytringsfrihet, organisasjonsfrihet, livssynsfrihet og andre grunnleggende rettigheter.
Det er en kjensgjerning at vårt levesett forringer rettighetene til våre etterkommere. Menneskerettighetene må også omfatte rettighetene til kommende generasjoner. Det innebærer en bærekraftig forvaltning av natur og miljø.
Aldri før har en så stor del av verdens befolkning hatt sjansen til å vokse opp i demokratiske rettsstater. Menneskerettigheter står på en eller annen måte på dagsorden i alle land, og dekker stadig flere områder. I Norge markerer vi Grunnlovens 200-årsjubileum ved å gi sentrale menneskerettigheter grunnlovsrang. Men ikke alle land har sluttet seg til de viktigste konvensjonene, og i alle land — inkludert Norge — er det gap mellom teori og praksis når det gjelder hvordan menneskerettighetene etterkommes. Et liberalt parti må kontinuerlig stå på for at dette gapet tettes; lokalt, nasjonalt og internasjonalt.
1. Menneskerettighetenes status
Menneskerettigheter er rettigheter vi har i kraft av å være menneske, og er regulert i internasjonale avtaler. De er derfor universelle og har en helt annen status enn rettigheter vi har i kraft av å være for eksempel statsborgere, forbrukere, arbeidstakere eller pasienter. Men menneskerettighetene er også i utvikling. Forståelsen av menneskerettighetene endrer seg over tid, med nye instrumenter som har konsekvens for flere områder. I mangfoldet av menneskerettigheter som har vokst fram kan ulike rettigheter ha forskjellig status.
Sivile, politiske, økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter er alle iboende menneskerettigheter som ligger fast, og som utfyller hverandre. Derfor kan de ikke rangeres ut fra politisk, økonomisk og geopolitisk ståsted.
I 2014 skal Stortinget ta stilling til om flere menneskerettigheter skal skrives inn i Grunnloven. Hensikten er ikke å legge til menneskerettigheter — de eksisterer uansett. Hensikten er å styrke menneskerettighetenes stilling i norsk rett, begrense det politiske handlingsrommet og gi sentrale menneskerettigheter et sterkere rettslig vern. Venstre støtter en slik grunnlovsfesting, men mener generelt det er viktig å unngå en rettsliggjøring av samfunnet. Framtidige generasjoner må sikres den samme politiske og økonomiske valgfriheten som vi nyter godt av. Lovgiverne har selv ansvaret for omfanget av rettsliggjøringen. Utfordringen er å avgrense rettsliggjøringen til å sikre grunnleggende rettigheter og vern av de svakeste.
Venstre vil:
• Styrke menneskerettighetenes stilling i norsk lov ved å grunnlovsfeste en menneskerettighetskatalog.
• Styrke ytringsfriheten ved å endre lov og praksis som i dag uønsket hemmer retten til frie ytringer.
• Utvide ordningen med fri rettshjelp i saker som omhandler mulige brudd på menneskerettighetene.
• Sikre gode økonomiske rammer for frivillige organisasjoner som arbeider for rettighetene til dem som av ulike grunner ikke er i stand til å forsvare sine rettigheter på egne vegne.
• Uten forbehold legge Den europeiske menneskerettighetsdomstolens domsavsigelser til grunn for utviklingen av norsk lovverk, og arbeide for at alle tilknyttede stater forplikter seg til det samme.
2. Lov og sanksjonsmyndighet
Venstre mener at det finnes gode grunner til å vektlegge ulike menneskerettigheter ulikt når de står i konflikt med hverandre, men i Norge skal rettsvernet være tilnærmet det samme for sivile og politiske rettigheter, og for økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter. Venstre støtter derfor en grunnlovsfesting av begge disse kategoriene av menneskerettigheter.
Menneskerettighetene er nedfelt i en rekke konvensjoner som stater velger å tilslutte seg. Flere konvensjoner åpner i valgfrie tilleggsprotokoller for at individer kan klage til en internasjonal komité eller et organ ved brudd. På tross av at uttalelser basert på individklager ikke er rettslig bindende, har Norge ikke villet ratifisere tilleggsprotokollen til FNs barnekonvensjon som er vedtatt av Stortinget. Norske barn risikerer derfor å bli stående utenfor når klageordningen for barn trer i kraft. Det blir vanskeligere for Norge å fremme menneskerettigheter internasjonalt når vi selv ikke ønsker å underlegge oss tilleggsprotokoller.
De internasjonale instrumentene for menneskerettigheter er under utvikling, men også under press. Stadig flere konvensjoner gir stadig flere komiteer i oppgave å overvåke brudd. Ikke alle institusjonene fungerer godt nok, og mange sliter med manglende finansiering. Noen har betydelige kapasitetsproblemer, slik som Den europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD) som har en ventetid på opptil ti år. Det tydeliggjør behovet for å prioritere sakene som fremmes for domstolen.
Venstre vil:
• At lovvernet for menneskerettighetene styrkes gjennom grunnlovsfesting av sivile, politiske, økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter.
• Styrke de regionale menneskerettsinstitusjonene som finnes, som en viktig del av en global innsats for menneskerettighetene.
• At en ny, uavhengig norsk nasjonal institusjon for menneskerettigheter opprettes snarest mulig, og at denne legges direkte under Stortinget.
• Ratifisere tilleggsprotokoller som åpner for individklage, i første rekke tilleggsprotokollen til Konvensjonen om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter, til Konvensjonen om barns rettigheter, og til Konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne.
• Gjøre barnevernloven til en rettighetslov og derved gi barn en selvstendig rett til barneverntjenester.
• At utredning av en familiedomstol som kan behandle alle barne- og familierelaterte saker snarest igangsettes.
• Reformere FNs menneskerettighetssystem gjennom å fremme objektive krav til deltakerne i FNs menneskerettighetsråd, og gjennom å etablere en global menneskerettighetsdomstol som ankeinstans for saker som har vært gjennom regionale domstoler.
• Jobbe for å reformere Den europeiske menneskerettighetsdomstolen med mål om å åpne for objektive kriterier for prioritering av saker, korte ned saksbehandlingstiden, effektivisere og styrke ressurstilgangen.
• Styrke regionale menneskerettighetssystemer og støtte opprettelsen av flere regionale menneskerettighetsdomstoler.
• Styrke Den internasjonale straffedomstolen (ICC) finansielt, og jobbe for at Norge signerer en soningsavtale med ICC.
3. Tvangsbruk og frihetsberøvelse
Selv om menneskerettighetene ikke forbyr tvang, er alle former for frihetsberøvelse grunnleggende problematiske i et menneskerettighetsperspektiv. Norge har gjennom en rekke år fått kritikk for bruken av glattceller og for vår behandling av varetektsfanger, blant annet av Europarådets torturovervåkingskomité. Bruken av glattceller innebærer full isolasjon, uten at det vurderes om det er nødvendig i det enkelte tilfelle. Det er uakseptabelt at barn settes i fengsel.
En gjennomgang av norsk praksis viser at mennesker med psykisk helsesvikt i altfor stor grad blir utsatt for frihetsberøvelse, tvangsmedisinering og beltelegging selv om de ikke er til fare for seg selv eller andre. For Venstre er det grunnleggende at psykisk syke menneskers rettssikkerhet ivaretas. Behandling bør i størst mulig grad baseres på fritt og informert samtykke.
Rettighetene til personer med varig svekket evne til å ta hånd om seg selv må ivaretas bedre enn i dag. Dette gjelder ikke bare innen psykisk helsevern, men også innenfor eldreomsorgen, demensomsorgen, og overfor psykisk utviklingshemmede, der både aktiv og passiv tvangsbruk forekommer. Venstre ønsker å styrke rettighetene til disse gruppene og vil ha en gjennomgang av hvordan menneskerettigheter ivaretas i eldreomsorg, demensomsorg og for utviklingshemmede.
Venstre ønsker også å innføre en ordning som sikrer barn på institusjon fri rettshjelp.
Innsatte i norske fengsler er oftere sykere sammenlignet med den øvrige befolkningen, og halvparten har kroniske sykdommer. Til tross for dette er det lavere legedekning i norske fengsler enn det er for den øvrige befolkningen. I tillegg er det utfordringer i kommunikasjonen mellom fengselsleger og fengselsledelse.
Venstre vil:
• At ingen skal sitte lenger enn 4 timer på glattcelle før de overføres til ordinær fengselscelle, eller en tilsvarende utstyrt celle i politiets lokaler. Barn skal ikke plasseres i slike celler.
• At ungdomsstraffen fullfinansieres, slik at det blir den primære sanksjonen for straffedømt ungdom.
• At fengselsstraff unngås for barn og ungdom som har utført kriminelle handlinger, men at ungdomsenhetene i norske fengsler ferdigstilles.
• Innføre en felles lovregulering av tvangsbruk, for å sikre unødig bruk og diskriminering.
• At det gjennomføres en større lovreform innen psykisk helsevern, med økt selvbestemmelse og styrket rettsikkerhet for pasienter som rammes av tvang.
• At isolasjon under straffegjennomføring må benyttes i minst mulig grad.
• At den vide skjønnsadgangen for å plassere folk på isolasjon innsnevres.
• At det gis fri rettshjelp til å klage på isolasjonsvedtak.
• Styrke rettighetene til omsorgstrengende pasienter, pasienter med demens, og psykisk utviklingshemmede samt deres eventuelle verger.
• Utvide tilgangen på fri rettshjelp for barnevernsbarn plassert i institusjoner.
• Styrke helsetjenesten for innsatte i norske fengsler.
4. Minoriteter og diskriminering
Mange av de største menneskerettsutfordringene oppstår i møtet med minoriteter, enten fordi folk som tilhører minoriteter blir utsatt for diskriminering, eller fordi noen minoriteter særpreges av forhold som kan være problematiske i et menneskerettighetsperspektiv. Dette er også et område der forholdet mellom statens makt og individuell frihet kan settes på prøve.
I et liberalt samfunn er den enkeltes livssyn et personlig anliggende, og vi skal tilstrebe toleranse og respekt for andres valg og ytringer. Staten skal verken diskriminere eller favorisere livssyn. Venstre forsvarer enhvers rett til å tro og enhvers rett til å ikke tro. Et sentralt tema i debatten fremover vil knytte seg til livssynsgruppers rettigheter til unntaksbestemmelser i skole og arbeidsliv og til utøvelse av religion i det offentlige rom. Venstre tar som utgangspunkt at offentlige institusjoner er livssynsnøytrale. Alle skal ha frihet til å velge hvordan de vil leve sine liv og hvordan de oppdrar sine barn, så lenge dette ikke påfører barnet varig skade. Ingen skal kunne begå menneskerettighetsbrudd under dekke av religion eller kultur.
Kirken og andre tros- og livssynssamfunn er viktige samfunnsinstitusjoner, og
religiøse ytringer har en naturlig plass i samfunnslivets debatter og offentlige rom.
En sekulær stat kan likevel føre en helhetlig og aktiv tros- og livssynspolitikk, med respekt for de ulike livssynssamfunns egenart og med finansieringsordninger som ivaretar prinsippet om likebehandling.
Retten til tanke-, samvittighets- og religionsfrihet omfatter frihet til å skifte religion eller tro, og frihet til enten alene eller sammen med andre, og offentlig eller privat, å gi uttrykk for sin religion eller tro gjennom undervisning, utøvelse, tilbedelse og ritualer.
Kirkelovens praksis med “tilhørige” gjør at barn automatisk meldes inn i norske trossamfunn. Den norske kirke har i dag “forrang”, det vil si at dersom bare én av foreldrene er medlem av Den norske kirke, så vil barnet automatisk bli ansett som “tilhørig” der. Flere i Den norske kirke har selv tatt til orde for å fjerne Kirkas forrang. Dermed åpner man i praksis også for å fjerne hele automatikken: Foreldre bør selv ta et aktivt valg på vegne av sine egne barn.
Diskriminering rammer etniske og religiøse minoriteter, men er også en stor utfordring i dagliglivet for grupper med ulike former for funksjonsnedsettelser, og for seksuelle minoriteter. Alle skal kunne delta i samfunnet på lik linje, uavhengig av kjønn, etnisk opprinnelse, funksjonsevne, seksuell legning, livssyn eller andre vesentlige forhold. Dette er også en del av Norges menneskerettslige forpliktelser. Alle skal ha lik tilgang til fysisk miljø, infrastruktur og kommunikasjon, og at lesbiske, homofile, bifile og transpersoner skal kunne leve åpent med sitt kjønnsuttrykk eller sin seksuelle orientering.
Vold i nære relasjoner er en av de største truslene mot menneskerettigheter og menneskets egenverdi. En av tre kvinner i verden opplever vold, en av fire kvinner i Norge opplever vold i nære relasjoner og andelen menn som oppsøker krisesentre er økende. Den langsiktige løsningen er å endre skadelige sosiale normer. Derfor må også menn dras aktivt inn i likestillingsarbeidet internasjonalt. Samtidig må vi følge opp de som utsettes for vold i nære relasjoner i Norge. Styrkning av politiets etterforskningskapasitet, barnehusene og krisesentrene vil være en del av dette.
Venstre krever at regjeringens forslag til ny, felles diskrimineringslov styrker rettsvernet, samt arbeidet med forebygging av diskriminering for alle diskrimineringsgrunnlag. En felles lov må ikke utvanne de rettighetene som allerede er lovfestet. Venstre vil særlig understreke viktigheten av at aktivitetsplikten og proaktive tiltak blir en del av den felles loven, at kravene om universell utforming videreføres og utvides med klare tidsfrister, samt at muligheten til å få oppreisning ved brudd på loven fastholdes. En felles diskriminerings- og likestillingslov må fremme like muligheter til å delta i samfunnet, sikre likt vern mot diskriminering og felles håndhevelse av bestemmelsene.
Venstre vil:
• At uniformer som representerer statens maktmonopol, som politi og dommere, er livssynsnøytrale.
• At kvalifisert og sertifisert helsepersonell skal kunne tilby omskjæring av guttebarn.
• At foreldre ikke skal kunne nekte deres barn blodoverføring eller på annen måte påføre barnet uopprettelig skade under dekke av religion eller kultur.
• Tvangsekteskap, kjønnslemlestelse og vold som del av barneoppdragelsen må bekjempes, og dette må prioriteres av norske myndigheter.
• Forsvare foreldres rett til oppdragelse og utdanning basert på religion, men kreve tilsyn med undervisningstilbudet, og oppfølging av barns oppvekstsvilkår i isolerte trossamfunn.
• Avvikle automatisk innmelding av barn i trossamfunn.
• At enhver skal ha rett til å ytre seg med symboler og bekledning i det offentlige rom, men at den enkelte arbeidsgiver skal ha rom for å definere generelle retningslinjer for uniformering som ikke er myntet på å begrense bestemte grupper.
• Fullføre skillet mellom stat og kirke ved å fjerne gjenværende henvisninger til bestemte kirkesamfunn og trosretninger i Grunnloven.
• Inkludere Rasediskrimineringskonvensjonen i Menneskerettighetsloven.
• Grunnlovsfeste forbudet mot diskriminering på bakgrunn av kjønn, opprinnelse, funksjonsevne, seksuell orientering, livssyn eller andre vesentlige forhold ved en person.
• Fjerne straffeloven § 135A om fremsettelse av en diskriminerende eller hatefull ytring. Retten til å ytre seg skal ikke begrenses, men møtes med andres ytringer, fakta og kunnskap.
• Revidere og utvide rettshjelploven i tråd med anbefalingene fra ulike FN-komiteer slik at funksjonshemmede lettere får tilgang til domstolene.
• Forby tvangssterilisering ved kjønnsskifte.
• Øke bevilgninger til organisasjoner som jobber med veiledning, rettighetsinformasjon og rettshjelp til kvinner med minoritetsbakgrunn.
• Styrke kompetansen om vold i nære relasjoner i politi, helsevesen, barnehage og skole
• Styrke innsatsen mot hatkriminalitet.
• Arbeide for en ny handlingsplan mot rasisme og diskriminering.
• Sikre lik tilgang til fysisk miljø, infrastruktur og kommunikasjon gjennom å legge prinsippene om universell utforming til grunn for all nybygging og etablering, samt ha klare tidsfrister for når eksisterende bygg, anlegg, uteområdet, infrastruktur og kommunikasjon skal være universelt utformet.
5. Menneskerettighetsfiendtlige regimer
Kampen for demokrati og menneskerettigheter står sentralt i en liberal utenrikspolitikk. Det er dobbeltmoralsk at Norge engasjerer seg i menneskerettighetsspørsmål i bistandsland, men er mindre kritiske når det gjelder oljeproduksjon og utstrakt økonomisk samarbeid i land som kjennetegnes av menneskerettighetsbrudd. Venstre etterlyser en mer verdibasert og konsekvent politikk.
Kvinners rettigheter er sterkt begrenset i de fleste deler av verden, noe som også gjør seg gjeldende innenfor FN, der flere land har tatt til orde for å se menneskerettighetene i lys av tradisjoner. I en rekke land er det i praksis apartheid-regimer hvor kvinner ikke kan bevege seg fritt, hvor det er begrensninger på kvinners deltakelse økonomisk, sosialt og politisk. Kampen for global likestilling er den største menneskerettighetsutfordringen i vår tid. Dette må være en rød tråd i en hver diskusjon om menneskerettigheter. Forfølgelse på grunnlag av religion er et reelt og stort problem i mange deler av verden. Fortsatt blir mennesker undertrykket og drept for sin tro.
I det utviklingspolitiske arbeidet må tema som handler om årsaker til brudd på menneskerettighetene stå sentralt. Myndigheter i de enkelte land må ansvarliggjøres, og sivilsamfunnet må styrkes for å balansere makt. Når ledere for diskriminerte folkegrupper besøker Norge og ønsker å møte representanter fra den norske regjering og Storting, må ikke markedsmessige og handelsmessige hensyn føre til at disse blir avvist.
Venstre vil:
• Redusere direkte bistandsmidler til autoritære regimer, og heller kanalisere bistandsmidlene til å styrke organisasjoner som kan være talspersoner for menneskerettigheter, befolkningens interesser og marginaliserte grupper.
• At kvinners reproduktive helse og rettigheter skal være en prioritert oppgave for Norge i internasjonale fora og i dialog og samarbeid med andre land.
• At menneskerettighetene får en sentral plass i FNs utviklingsmål fra 2015.
• Kreve engasjement fra det internasjonale samfunnet — sivilt, økonomisk, diplomatisk eller i ytterste konsekvens militært — når en stats myndigheter bryter sin forpliktelse til å beskytte egen befolkning.
• Tilby humanitære visum til varslere, politiske aktivister, studenter, akademikere og andre som er blitt utvist eller er i akutt fare på bakgrunn av sitt arbeid for menneskerettigheter og demokrati, og som trenger midlertidig oppholdstillatelse, og anledning til å fullføre sin utdanning.
• Holde god kontakt med diskriminerte folkegrupper og bidra til at lederne får møte regjeringsmedlemmer og stortingsrepresentanter.
• Sørge for at Norge tar initiativ til en internasjonal kartlegging av omfanget av forfølgelse på grunnlag av seksuell orientering, og for å fremme seksuelle minoriteters rett til identitet, privatliv og samfunnsdeltakelse på linje med andre borgere.
• Øke støtte til prosjekter som jobber med rettsbistand og demokratibygging.
6. Næringsliv og investeringer
Norske selskaper, flere med staten som medeier, er til stede i områder med krig, korrupsjon, demokratisk underskudd og menneskerettighetsbrudd. Selskaper er politiske aktører enten de vil eller ei, særlig i deler av verden der myndighetene mangler evne eller vilje til å håndheve reguleringer som beskytter enkeltpersoner.
Med noen få unntak dekkes ikke norske bedrifters virksomhet i utlandet av noen form for bindende reguleringer, og menneskerettighetskonvensjonene sier i seg selv lite om hva slags ansvar næringslivsaktører har. Men de siste årene har det skjedd en betydelig utvikling i internasjonale normer på området for næringslivets samfunnsansvar. UN Guiding Principles for Business and Human Rights (UNGP) fra 2011 tydeliggjør statens og næringslivets plikter og ansvar for beskyttelse av menneskerettigheter i tilknytning til næringsvirksomhet. Prinsippene ble vedtatt av FNs Menneskerettighetsråd, men er ikke fulgt opp av effektive reguleringer eller sanksjonsmuligheter.
Statens Pensjonsfond Utland (SPU) investerer i verdipapirer over hele verden. Norge må være en ansvarlig investor, også i lys av investeringenes mulige innvirkning på menneskerettigheter. Venstre vil ikke at Norge skal tjene penger på virksomheter som krenker, truer eller undergraver menneskerettighetene. SPUs betydelige størrelse innebærer at investeringene kan påvirke staters mulighet til å innfri økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter. I dag investeres bare en liten brøkdel av SPU i mellominntektsland, og praktisk talt ingenting i de fattige landene. Venstre vil at SPU investerer en større andel i land med relativt svakere økonomi .
Forbrukerne spiller en viktig rolle når det gjelder å ivareta menneskerettigheter i næringslivet. Etikk i utvikling og produksjon av varer bør synliggjøres bedre for forbrukerne. Det offentlige utgjør en vesentlig del av forbrukerne i Norge, både nasjonalt og lokalt. Å kreve åpenhet i produksjonskjeden kan derfor starte lokalt, og kommunestyrer og kontrollutvalg kan spille viktige roller. En forutsetning for et næringsliv i tråd med menneskerettighetene er gode forhold for arbeidstakere. Venstre vil verne om retten til å organisere seg og inngå kollektive avtaler med arbeidsgivere i alle land.
Venstre vil:
• Gjøre Norge til en pådriver for statens og næringslivets ansvar for beskyttelse av menneskerettigheter i tilknytning til næringsvirksomhet.
• Arbeide for at norske bedrifter i større grad ivaretar menneskerettighetshensyn og arbeidstakerrettigheter og at de viser større åpenhet om sin utenlandsvirksomhet.
• Ansvarliggjøre næringslivet i større grad når det gjelder menneskerettigheter, bl.a. ved å kartlegge hvordan norske selskaper forholder seg til OECD og FNs normer for utøvelse av samfunnsansvar på menneskerettighetsområdet i sin internasjonale virksomhet, og utvikle internasjonale sanksjonsmuligheter overfor bedrifter som bryter med disse normene.
• Støtte fattige lands kapasitet til å implementere og styrke reguleringer for utenlandske bedrifters virksomhet, og oppfordre norske bedrifter til ikke å legge press på myndigheter for å få unntak.
• At Norge ikke skal tjene penger på virksomhet som krenker menneskerettighetene, verken gjennom SPU eller helt eller delvis statseide bedrifter.
• At en større andel av SPU skal investeres i utvalgte virksomheter i mellom- og lavinntektsland.
• Legge til rette for sertifisering av produkter etter samfunnsansvars- og menneskerettighetskrav etter modell fra hvordan miljøsertifisering foregår i dag.
• At Norge løfter fram menneskerettigheter — utover arbeidstakerrettigheter og barnearbeid — i bilaterale investeringsavtaler og handelsavtaler.
• Fremme økt bevissthet om selskapenes selvstendige ansvar for å vurdere konsekvensene av sin virksomhet, gjennom menneskerettighetsrisikoanalyse eller menneskerettighetskonsekvensanalyse.
7. Personvern og informasjonsteknologi
Retten til et privatliv er sikret av FNs Verdenserklæring om menneskerettigheter. Denne retten er under press. Kommunikasjon over internett og annen datatrafikk er i prinsippet grenseløs, og et sterkt vern mot utilbørlig registering, overvåking og inngripen i privatlivet er avgjørende for frihet og demokrati. Lovverket rundt digitalt personvern må derfor styrkes.
Overvåkning og innsamling av data i etterforskingsøyemed skal alltid være rettslig kontrollert og innrettet mot spesifikke individer basert på mistanke. Venstre anerkjenner behovet for etterretning for å forebygge terror og alvorlig kriminalitet. Men grunnleggende menneskerettigheter må respekteres, og slik virksomhet må alltid være forankret i lov og styres etter de begrensninger som den europeiske menneskerettighetskonvensjonen setter for inngrep i personvernet.
Vi har alle en rett til å velge hva slag informasjon om oss selv vi ønsker å spre, og vi skal også ha rett til å angre. Derfor vil Venstre lovfeste retten til å eie egen informasjon, og til å kontrollere egne data. Ikke minst gjelder det data om egen helse og genetisk informasjon (DNA). Det er enkeltindividet som i utgangspunktet har rett til all data om egen person, og det er enkeltindividet som bestemmer hvorvidt dette skal brukes eller deles.
Venstre vil:
• Grunnlovsfeste digitale borgerrettigheter og arbeide for at det etableres internasjonale ordninger som bidrar til at de grunnleggende personvernrettighetene respekteres i alle land.
• Nedsette en kommisjon for å kartlegge de personvernmessige konsekvensene av nettbruken, herunder eksplisitt barns rettigheter til personvern.
• Etablere kraftige bøter og sanksjoner mot bedrifter som bryter borgernes rettigheter.
• Fjerne EUs datalagringsdirektiv fra norsk lovverk om det blir implementert.
• Jobbe for at Norge blir representert med fulle rettigheter i et nytt europeisk datatilsyn.
• Sikre retten til å kommunisere uten overvåking, slik at telefon- og internettrafikk ikke skal kunne utleveres til politiet uten rettslig kjennelse.
• Stille krav om særskilt samtykke ved videresalg eller sammenstilling av personopplysninger.
• Styrke innsynsretten i offentlig sektor slik at for eksempel åpning av pasientjournaler skal varsles, og der unntak kun kan gis av hensyn til rikets sikkerhet eller etterforskning.
• Stille krav om kryptering av identiteter i helseregistre.
• Beskytte den enkeltes DNA-opplysninger eksplisitt, ved å lovfeste eierskap til eget genmateriale.
• Sikre at bruk av omsorgsteknologi bygger på prinsippet om «personvernvennlig teknologi» og etablere regelverk, rutiner og praksis som ivaretar den enkeltes hensyn.
• Lovfeste retten til å få slettet informasjon om egen person som ligger på internett, både fra selve internettet og fra tjenesteleverandøren(eieren av nettsiden), og at dette også skal gjelde informasjon som er solgt videre til tredjepart.
• Innføre søknadsplikt for overvåkning av områder som er offentlig tilgjengelig.
• Styrke tilsynsorganene Datatilsynet og EOS-utvalget, slik at de er i stand til å utøve effektiv kontroll og forebygging.
• Jobbe for at det skrives et internasjonalt personverncharter.
8. Miljø, klima og generasjonsperspektivet
Realiseringen av mange menneskerettigheter, inkludert retten til en tilstrekkelig levestandard for alle, er bare mulig med biologisk mangfold og velfungerende økosystemer både globalt og lokalt. De miljøvalgene vi tar i dag vil påvirke fremtidige generasjoners mulighet til å realisere sine menneskerettigheter. Flere hundre millioner mennesker vil trolig ha flyktet fra hjemmene sine på grunn av klimaendringer mot slutten av dette århundret, varsler FNs klimapanel i sin siste rapport. Disse menneskenes rettsvern dekkes ikke av internasjonale konvensjoner.
Venstre mener at arbeidet med menneskerettigheter også bør omfatte et generasjonsperspektiv. Et slikt perspektiv er allerede forankret i Grunnlovens § 110b, som sikrer alle retten til et sunnhetsfremmende miljø og til en mangfoldig og produksjonsdyktig natur. Venstre vil jobbe for at generasjonsspørsmålet speiles gjennom alle de politiske virkemidler og initiativ der det er mulig.
Venstre vil være en pådriver for et internasjonalt initiativ om klimaflyktninger, og for økt innsats for å bistå stater og mennesker som blir hardt rammet av miljøpåvirkning og klimaendringer. Norge og de industrialiserte landene har en særskilt plikt til å finne løsninger for denne gruppen, både ved å bidra til mindre utslipp av klimagasser og ved å finansiere klimatilpasningstiltak.
Venstre vil:
• Systematisk klimavaske eksisterende lovverk for å sørge for at lovverket som helhet sikrer hensynet til klimaet for fremtidige generasjoner.
• Endre Grunnlovens miljøparagraf (110b) slik at den i større grad gir rettigheter til folket og plikter for staten.
• Vurdere rettighetsfesting av naturverdier og bærekraftig bruk av natur og økosystemer.
• Ta initiativ til en FN-resolusjon som tar opp klimaflyktningers rettslige status.
• Ta initiativ til en FN-resolusjon som tar opp menneskerettigheter i et generasjonsperspektiv.
• Investere en større del av Oljefondet (SPU) i utslippsreduserende og fornybare prosjekter.
• Sikre at Oljefondet ikke investerer i fossil energi, samt bransjer og bedrifter som aktivt motarbeider internasjonale miljømål.
• Bidra til å finansiere klimatilpasningstiltak i utviklingsland.
• Støtte Nansen-initiativet som bidrar til å forebygge og bedre nødhjelpsresponsen.
• Bidra til at bl.a Norsk Klimaservicesenter blir en tjeneste for å øke kunnskapsgrunnlaget for bedre klimatilpasning. Det bør også kunne brukes med sikte på å hjelpe fattige land å tilpasse seg klimaendringene.
9. Rettigheter og migrasjon
Mennesker flytter på seg raskere enn noen gang. Muligheten til fri bevegelse er en grunnleggende liberal verdi, enten hensikten er å søke beskyttelse eller å søke lykken. Men fri bevegelse over landegrensene er i seg selv ingen menneskerett utover at alle skal ha rett til å forlate og returnere til eget land. Migrasjon kan sette menneskerettighetene på prøve, både når mennesker blir tvunget på flukt og når immigrasjon utfordrer lands velferdssystemer.
Retten til å søke og få asyl når man har behov for beskyttelse, er hjemlet i Flyktningkonvensjonen. Den settes kontinuerlig på prøve, ikke minst i de sørligste EU-landene som har den største tilstrømningen, men også den laveste innvilgelsesprosenten og svært dårlige mottaksforhold. Det er behov for en sterkere samordning mellom landene som omfattes av Dublin-avtalen.
Retten til asyl handler ikke bare om å få anledning til å få opphold i et land, men også om hvordan oppholdet forvaltes. Ved årsskiftet stod 5400 flyktninger på vent for å bli bosatt i norske kommuner. Mange asylsøkere pådrar seg psykiske plager under oppholdet på asylmottak. Derfor er det ønskelig å ha helsepersonell med kompetanse innen psykisk helse for å kunne oppdage og ta tak i dette så tidlig som mulig. Særlig gjelder dette mottak for enslige mindreårige asylsøkere 900 barn stod på venteliste for å bli flyttet fra mottak og inn i norske kommuner, og flere av disse har ventet i over to år. Det er uakseptabelt. Når Norge tar imot de som har søker asyl, forplikter staten seg til å ivareta deres menneskerettigheter.
Det er også en utfordring at mange som oppholder seg ulovlig i Norge ikke har tilgang på grunnleggende helsetjenester. Det er en særlig utfordring at barns rettigheter etter Barnekonvensjonen ikke alltid ivaretas i utlendingssaker.
Venstre vil:
• Styrke det globale rettsvernet for mennesker på flukt, både over grenser og internt fordrevne, og styrke FNs høykommisær for flyktninger.
• Grunnlovsfeste retten til å søke om asyl.
• Sikre gode økonomiske rammevilkår for kommuner som bosetter asylsøkere og flyktninger, og sørge for at bosetting skjer så raskt som mulig.
• Etablere fri bosettingsrett for asylsøkere og flyktninger som har fått innvilget opphold.
• Fjerne alderskravet til familiegjenforening, i tråd med enhvers rett til å stifte familie.
• At lengeværende barn og barnefamilier med endelig avslag som hovedregel skal få opphold dersom de har oppholdt seg i Norge i mer enn tre år.
• At papirløse og andre uten lovlig opphold gis tilgang på grunnleggende helsetjenester.
• Sikre asylsøkere mulighet til å arbeide inntil retur er avklart.
• Styrke rettsvernet for asylanter og flyktninger som tilhører seksuelle minoriteter.
• Sørge for at det finnes helsepersonell med kompetanse i psykisk helse på asylmottak, særlig på mottak for enslige mindreårige.
• At barneverntjenesten må overta omsorgsansvaret for enslige asylsøkere mellom 15 og 18 år tilsvarende det ansvaret som gjelder for enslige asylsøkere under 15 år.
• Ny gjennomgang, i et menneskerettighetsperspektiv, av returavtaler for asylsøkere.
NB! Foreløpig versjon – ikke korrekturlest — endringer kan forekomme