Hvem forvalter Lierdal best?
Stavanger passerte nylig 120.000 innbyggere og fremdeles har vi våre 71,44 kvadratkilometer med fastland og øyer. Norges tetteste befolkede by blir stadig tettere.
Oslo har 465 km², Bergen har 465 km², Trondheim 342 km² og vår naboby i sør har hele 302 km² å boltre seg på for litt over 62.000 innbyggere. Ingen andre norske byer har så lite friareal per innbygger som Stavanger.
Dette forhold krever folkevalgt tilrettelegging for stadig nye friområder for at byens innbyggere fritt kan ta områdene i bruk. Det handler som oftest om store sammenhengende områder. Det handler om at kommunen inngår private avtaler med grunneiere, men i stadig flere saker blir områdene ekspropriert. Venstre har tatt initiativ til at kommunen kan leie områdene av grunneierne.
For vi har tillatt å stille spørsmålet: Kan privatpersoner forvalte grønne områder i Stavanger eller må alle slike områder eies av kommunen? I enkelte situasjoner er offentlig eierskap naturlig og riktig, men det finnes også unntak. Venstre tror at streng regulering kan være tilskrekkelig for å sikre grønne områder, vel å merke dersom ikke skiftende politiske flertall ikke dispenser fra sine egne planer.
Byens grønne lunger har svært forskjellige kvaliteter. Enkelte områder blir opparbeidet etter detaljerte planer fra landskapsarkitekter. Noen steder plantes vegetasjonen i planlagte rekker. Vi har noen få gamle parker og noen historiske hageanlegg. Noen svært få områder er uberørte av mennesker, der man kan oppleve naturen slik den var før Stavanger ble en tettbygd by. Og noen steder finner vi kulturlandskap, som levende minner fra en tid da Stavanger var en av Norges viktigste landbrukskommuner. Det er mangfoldet i disse forskjellige områdene som gir spesielle opplevelser.
Midt i Stavanger finnes det en unik oase. På Tasta, mellom E39 og Store Stokkavatnet ligger Lierdal. Avstanden til Torget i Stavanger er rundt to kilometer. Lierdal er en svært gammel landbrukseiendom i et område hvor det kan virke som om tiden har stått stille. Eiendommen er på rundt 50 mål med både fulldyrket areal og innmarksbeite. Gården er unik kulturhistorie. Områdene rundt er noen av Stavangers absolutt mest verdifulle. Her finner vi arter som er rødlistet, altså som står i fare for å bli utryddet. Å sikre disse artene har Norge forpliktet seg til gjennom Bern-konvensjonen. Viktig biologisk mangfold sikres ved at kulturlandskapet skjøttes.
Fra 1991 ble gården og omgivelsene rundt preget av forfall. I 1992 omtales kulturlandskapet nord for Byhaugen i Stavanger kommunes Grønt Plan som verdifulle og det blir påpekt at det er viktig at dette blir bevart. I kulturminneplanen fra 1995 er gårdsanlegget og omgivelsene listet opp som objekt for vern. Vernet kommer på plass i en reguleringsplan som bystyret vedtar i 2001. Da blir både dette og nabobruket foreslått til vern. Nabobruket mistet vernestatusen da Vegvesenet vil rive dette for å utvide E39 på Tasta til en seksfelt motorvei gjennom området.
De nåværende eiere kjøpte eiendommen i 2003 etter at denne ble framlagt for salg på det åpne markedet. Stavanger kommune viste da ingen interesse for kjøp. Tvert om uttalte kommunen seg med entusiasme over muligheten for at eiendommen ble satt i stand og brukt i tråd med intensjonen i reguleringsplanen. Nå sier kommunens utbyggingsavdeling kategorisk at Lierdal skal innløses. Eierne har fått konsesjon til å drive et gårdsbruk, kommunens administrasjon vil la de sitte igjen med tunet. Argumenter om at kommunal overtakelse er nødvendig for sikre allmennheten tilgang i området holder ikke. Turstier er inntegnet etter en svært detaljert jobb med reguleringsplanen. Og eierne motsetter seg heller ikke gjennomføringen av disse.
Spørsmålet blir altså om vi kan ha tillit til at Lierdal forvaltes til det beste for hele byen selv om det er i privat eie. Venstre tror det er mulig. Vi tror det også er ønskelig. Erfaringsmessig vil et område som forvaltes av en privat eier med engasjement bedre ivareta de kulturhistoriske interessene og pleien av kulturlandskapet enn det kommunen klarer.
Området er regulert gjennom bestemmelser som sikrer det på aller strengeste måte. Dette er den måten vi skal drive arealforvaltning. Vi bruker plan og bygningsloven og områder benyttes i tråd med dette, uavhengig av hvem som står som eier. Lierdal er helt trygg som kulturminne og grønt kulturlandskap med mindre noen skulle gi dispensasjon fra den vedtatte planen eller velge å omgjøre den. Det har Venstre ingen planer om.
Da Venstres initiativ om å leie i stedet for ekspropriere kom opp i formannskapet, var det nettopp områder som Lierdal vi hadde i tankene. Kommunen har primært behov for å legge til rette for turveier i området. Det er kulturlandskapet som gjør Lierdal til et helt spesielt sted. Det er helt overordnet at kulturlandskapet blir holdt i hevd. Det er det som oftest grunneierne selv som kan makte, særlig når kommunes intensjon med friområdet samsvarer med grunneiernes ønsker.
Kommunens administrasjon ønsker å ekspropriere Lierdal-eiendommen. Det kan synes som om administrasjonen ikke har tillit til at området vil bli skjøtet på tilfredsstillende måte. Jeg synes vi først må vise at vi skjøtter de allerede eksproprierte friområdene, ikke minst i forhold til gang- og sykkelveier og stier. Jeg opplever at vi har en lang vei å gå!
Venstre har tillit til eierne av Lierdal. Vi ønsker å støtte opp om det verdifulle arbeidet de gjør for byens historie og ikke minst fordi de beste kan forvalte dette viktige kulturlandskapet. Det vil være til det beste for hele byen! Vi trenger mangfoldet av områder som Lierdal representerer.
Nå handler det kun om et snev politisk velvilje! Venstre er klar.
Av Per A. Thorbjørnsen, Venstres gruppeleder
Denne kommentaren har også stått på trykk i Roagalands Avis, les mer her >>